søndag 21. mars 2010

Februars vote 2010, samt død.

Det er med tungt hjerte at jeg nå kan fortelle at det er med lett hjerte at jeg nå kan fortelle at denne bloggen ligger på dødsleiet, og svever mellom bevissthet og koma. Observante sjeler har muligens oppdaget at det i den senere tiden har dabbet noe av på både kvalitet og kvantitet, noe som jo er klare kjennetegn på en bloggs endetid. Det er dermed godt mulig at denne oppføringen blir den siste oppføringen i Brynjars Steds historie, og hva passer vel bedre å avslutte med, enn en vote-oppføring? (åpent spørsmål, uten svar)

I Februar var spørsmålet fremtidsrettet mot en fremtid som muligens aldri kommer, nemlig meninger om hvit skrift på sort bakgrunn. Slik gikk det:

  • Det er nydelig! 3 (33%)
  • Det er grusomt og gir smerte i pannebrasken. 2 (22%)
  • Det er bedre enn omvendt, men ikke optimalt 1 (11%)
  • Det er bare SÅ 2009 3 (33%)

Vi er dermed alle enige om at 2009 var nydelig, og at vi dermed kan ofre 22% av pannebraskene som har fått svi av denne fargekombinasjonen (her følger IKKE en debatt om sort og hvit egentlig er farger).

Da takker jeg for følge(t/ere) og ønsker alle sammen et godt liv, så legges i hvert fall Brynjars Sted på utrygg is på ubestemt tid.

- B

søndag 14. februar 2010

Impulsiv tabbe

Jeg spilte med Monokadet på Impuls i Stavanger for litt siden. Denne setningen forsto jeg plutselig at kunne missforstås i muntlig form, i og med at store bokstaver generelt er vanskelig å oppfatte i verbal kommunikasjon. Det er rett og slett en mulighet for at folk går rundt og tror Monokadet fikk det for seg å spille i Stavanger, og derfor tok en impulsiv tur dit en fredagskveld. Derfor vil jeg oppklare til alle såkalte fornærmede og presisere at det var arrangementet Impuls vi spilte på.

Nå skal riktignok ikke denne oppføringen handle mer om enten Impuls, Monokadet eller missforståelser, men om min reise hjem derfra. Den gikk med fly, og flyet gikk nådeløst tidlig. Heldigvis hadde jeg ikke med håndbagasje, for bassen prakket jeg på min togreisende medmusikant Sveinung, og slike håndbagasjeturer pleier å gå imponerende raskt og effektivt. Slik så det lenge ut til at denne flyreisen også skulle gå, men da hadde denne oppføringen blitt så kjedelig. Da flyet var fult, og damene ferdige med å forklare at livvestlampen lyser når vesten kommer i kontakt med vann, taxet flyet bort til en passe lang rullebane. Men da vi skulle ta av, og den enorme rusingen av motorene akselererte oss raskt i fart, bråstanset vi plutselig. Slik bremsing som når man lander. Så der sto flyet stille midt på rullebanen og alle lurte på om dette var helt meningen. Kapteinen tok til ordet og sa at en varsellampe hadde blusset opp, og da kan man aldeles ikke ta av. Dette var forståelig, så jeg holdt med han i det. Men da vi nesten hadde kommet tilbake til gaten for å hente en tekniker stanset flyet igjen. Den velkjente ta-av-rusingen i motorene kom igjen, etterfulgt av litt stillhet. Så snudde flyet tilbake til rullebanen igjen. Ingen skjønte stort før kapteinen igjen tok til ordet. Den tekniske feilen viste seg nemlig å være noe så fillete som at han hadde glemt en bryter. Nå hadde han trykket på den, så nå kunne vi ta av, og som sagt så gjort. En god tabbe på nivå med å glemme håndbrekket, utsatte derfor min uimpulsive hjemkomst fra Stavanger med en liten halvtime.

- B

tirsdag 9. februar 2010

Hold kjeft og kjed deg.

Trikken. Et fremkomstmiddel som gjester en av Norges mest overholdte uskrevne regler. Man snakker ikke med folk man ikke kjenner! Dette gjør man ikke. Man kan til nød smile, om man føler seg virkelig hyggelig, men å åpne munnen å presse ut noen ord, utenom de nødvendige "jeg skal av her" og "unnskyld", må man for all del unngå om man ikke vil bli sett på som riv ruskende tullerusk. Jeg for min del synes dette er trist, for trikketurer kan være lange, og at et titalls interessante mennesker skal kjede seg i samme vogn i en halvtime virker noe snodig. Riktignok er det noen ting som kan få folk til å snakke sammen, og en slik ting skjedde i dag. Ved Holtet byttes det sjåfør stadig vekk, og det er ikke alltid neste sjåfør er klar når trikken kommer, siden de nå kommer så ufyselig ofte. I dag tok det noen minutter før en fortvilet, uniformert dame kommer løpende mot trikken, og da hun kom seg på og kjørte av sted med den stummende stille forsamlingen, beklaget hun over høytaleranlegget at hun hadde glemt tiden! Plutselig var isen brutt! Jenta som satt overfor meg (Merk: ikke ovenfor) sa plutselig "Den var ny! Så lang tid tok det da ikke". Reaksjonen var lik i hele trikken. Alle snakket nå løst med hverandre. Fryd og lykke fylte trikken de neste to holdeplassene før jeg gikk av. Mer skal det altså ikke til, enn en bitteliten tabbe. Kjører du offentlig transport utfordres du derfor til å enten drite deg bittelitt ut, eller snakke mer med folk!

- B

mandag 1. februar 2010

Januars vote 2010

Denne dagen har jeg lenge sett frem til! Ikke fordi det skulle skje noe spesielt i dag, nei dagen har forløpt seg på en usedvanlig vanlig måte. Grunnen til denne gledingen er derimot datoen i dag. Det er nemlig 01.02.2010! Se på den, du! 01022010 er rett og slett et palindrom, og det gjør ingen forskjell om du leser det forlengs eller baklengs. Om ikke det er kult, kan du kalle meg Agnes i senga, siden det også kan leses fra begge sider.

For noen setninger siden, nevnte jeg at dagen i dag ikke gjester noe spesielt, men det er forsåvidt feil, siden januars vote nå er ferdig og må oppsummeres. Vi har endelig funnet ut hvordan vi skal uttale årstallet vårt!

  • Totusenogti 6 (50%)
  • Tjue-ti 5 (41%)
  • Ti 0 (0%)
  • Tohundreogen-null 1 (8%)

Det ble en hard kamp, men til slutt stakk altså Totusenogti av med seieren. Det vil altså si at verden er enig i Språkrådets "fasit". Alle sjeler gleder seg, inkludert Sylfest Lomheim sin.

I februar går voten på en rent teknisk sak, så vote fra levra og nyt 01.02. totusenogti.

- Brynjar

lørdag 16. januar 2010

En oppsummering

For to dager siden prøvde jeg ut et nytt konsept her på bloggen, nemlig fordomsanmeldelse. I går så jeg altså filmen Avatar i 3d på kino, og for å være helt ærlig synes jeg at jeg traff ganske godt med mine fordommer. Jeg innrømmer at jeg bommet med spådommen om en liten artigper som kom med vittighetene, men utenom det var det ganske mange treffpunkter mellom film og fordom. Jeg humret litt i kinosetet da den rungende stemmen til hovedpersonen startet og sluttet filmen med å gjøre moralen så lettforståelig at selv silikoninnleggene til den fredselskende miss Universe forsto den. Store våpen, barskinger med kommentarer, musikken og kjærlighetshistorien var alle sammen fulltreffere, men så skal det faktisk også sies at effektene ER fantastiske, og ga meg faktisk en god filmopplevelse. Det virker som om filmskaperne har laget en verden med de forbedringene de savnet her på jorden, og puttet litt primitive folk med hale der. Uten å påstå at indianere har hale, likner konflikten litt på hvordan USA ble til (sett bort ifra at der vant faktisk "de slemme"), men denne bloggen er vel ikke til for slik seriøse slutninger. Alt i alt er altså Avatar en fantastisk opplevelse på alle tekniske aspekter, som virkelig setter deg inn i en annen verden og lar deg være der i noen timer, men straks man ser på story og innhold er det syltynt. Det er faktisk litt trist at heller ikke denne filmen klarer å unngå akkurat den samme malen, med det samme, forutsigbare plottet, som alle andre filmer i liknende genre.

Jeg stiller meg fortsatt litt usikker på om fordomsanmeldelse er en god ting, eller om dette ble litt mye kjas om ting filmanmeldere tross alt gjøre bedre. Ingen kan klage på at Januar ikke har hatt mange poster, i hvert fall!

Dessuten har jeg også funnet ut at Facebook-reklame skaffer lesere som bare rakkern.

- Brynjar

torsdag 14. januar 2010

En tro på at fordomsanmeldelse kan være en god ting.

Noen ganger ser man en plakat eller filmtrailer, og tenker med en gang at man på ingen måte skal se den filmen. Så har jeg altså en tendens til å ende opp med å gå å se akkurat de filmene allikevel. Dette hendte med Transformers, etter spørsmål fra bror, og det skal altså skje i morgen med filmen Avatar, siden alle i hele verden sier det er tidenes beste film, uten at de virker verken ironiske, overdrivende eller klin kokos. Denne filmopplevelsen har jeg allerede dømt nord og ned, fra da første klipp ble vist for lange tider siden, så jeg tenkte jeg skulle forsøke meg på en fordomsanmeldelse i dag, og deretter en etterpåklokskapspost dagen derpå. Heng med! (følgende anmeldelse er altså skrevet FØR jeg har sett filmen, kun basert på trailer, plakater og mine fordommer (gode sjanser for å måtte spise egne ord, altså))

Javisst har datateknologien gått fremover de siste årene. Kanskje har den gått litt for fort frem, for med så mye teknologisk imponerende effekter som 3d-versjonen av Avatar har, er det trist ikke menneskeheten klarte å bruke den på noe bedre. Dette er en film som ikke sparer på noe. Store våpen som skyter ustanselig, barske folk som alltid har teite kommentarer på lur, en utskvisa kjærlighetshistorie som mot alle odds selvfølgelig går bra, en så amerikansk moral at selv Miss Universe kan forstå den (oppsummert av amerikas dypeste bass på begynnelsen og slutten av filmen) og et symfoniorkester som trår til hver gang vi introduseres for nye spektakulære, animerte scener og konstruerte, emosjonelle situasjoner. Humoren får vi som regel av han lille som alltid dilter med, og selv om salen humrer av flere av vittighetene hans, er det langt mer festlig å se hvor langt de kan strekke sci-fi-genren. Min strikk har røket, og hal(v)e hadde vært nok. En ting er sikkert; med en slik film våkner man alltid opp med blåmandag dagen derpå. (Ja, så klart må en anmeldelse inneholde ordspill).

Da får vi se hva filmen bringer i morgen!
- Brynjar

tirsdag 12. januar 2010

Innlegg nr. 100!

Da var dagen kommet. Innlegg nummer 100 er nådd! Dette feiret jeg med en tur til tannlegen, som igjen feiret det med å skrape av litt tannstein og få meg til å spytte de merkeligste farger. Men nå må vi leke mer med tallet hundre, som altså i dag står sentralt her på bloggen.

100 i den binære tellemåten er 4. Og fire skrives med romerske bokstaver IV, som igjen er en forkortelse som beskriver det intravenøse, så jeg føler jeg nå nærmer meg en større sannhet om verden. Skriver man så tallet 100 fire ganger etter hverandre, får vi 100100100100 som på samme vis gir oss tallet 2340, som er postnummeret til Løten. Om det finnes mange på løten som går på intravenøs ernæring vet jeg ikke, men jeg antar det.

Selvfølgelig skal det også bli mimring i en slik høytidelig stund, men siden jeg for ikke lenge siden hadde en hel oppføring stappet med internlinker, mimrer jeg heller til denne oppføringen: En internlinkende trikketursoppføring

- Brynjar

fredag 1. januar 2010

Desembers vote

Godt nytt år til alle der ute! Et nytt tiår har ankommet, og forvirringen om hvordan man uttaler 2010 er total. Uansett håper jeg alle hadde en flott feiring i natt og er klare for et godt år.

Denne desemberens vote var ment som den siste voten her på bloggen, men som jeg ser av en ivrig, votende folkemengde, er det store protester mot slik nedleggelse. Grunnen til den opprinnelige avlysingstanken var sviktende kreativitet hos forfatter, så om det skal være håp om videre voter, trenger jeg hyppige forslag om hva voten kan handle om. DU kan redde voten og gjøre en forskjell.

Uansett fremtid, her er fortidens resultat på spørsmålet "Når starter EGENTLIG jula?":

  • Så tidlig som mulig. 0 (0%)
  • 1. desember. 4 (28%)
  • På selveste julaften. 3 (21%)
  • Jeg nekter å svare på voten i protest mot at det kanskje er den siste voten på denne bloggen. 7 (50%)

Jeg tar hintet, og prøver med vote også i 2010, men med denne advarselen: Kommer forfatters kreativitet til kort, kan den utebli i store mengder tid av gangen.

- Brynjar aka forfatteren


PS: Beklager til alle som ble støtt av at det nok en gang kom to vote-oppføringer på rappen. Nyttårsforsett til meg: Aldri mer.

tirsdag 1. desember 2009

Novembers vote

Den første luken åpnes, skrapes eller spises i dag, og adventstiden har meldt sin ankomst. Jeg rakk akkurat å levere inn fjorårets innbringende flax-kalender mot 20 vakre kroner i går, da det i dag ikke lenger er mulig. Nå skal det nemlig konsentreres om nye gevinster i en ny kalender, som jeg selvsagt har stor tiltro til. Men desember i år har også gitt meg annet å glede meg over, for Monokadets nye demo har blitt kåret til Tidenes demo, med knusende seier. Slik ble resultatet:

Den nye demoen til Monokadet er:

  • Verdens beste demo! 0 (0%)
  • Demoen over alle demoer! 1 (12%)
  • Århundrets demo! 0 (0%)
  • Tidenes demo! 7 (87%)

Nå kan vi altså skrive på demoen, og alle plakater, at demoen vår er kåret til Tidenes demo på en anerkjent blogg (for vi anerkjenner den alle i bandet).

Ut dette året kommer det nå en ny vote, og det er mulig at det blir verdens siste vote på Brynjars sted. Derfor: Stem som det aldri før har blitt stummet.

- Brynjar

torsdag 26. november 2009

En internlinkende trikketursoppføring

Igjen satt jeg på trikken. En 17-trikk denne gangen. På vei fra Ullevål og mot byen, og Staffeldts, til øvelse. Det var en ganske tom trikk med mange rumpefrie seter, så valgfriheten var stor for alle de trikkereisende denne vakre novemberstorsdagen. På en holdeplass, jeg tror det var Adamstuen, kom det på litt merkelig mange på en gang, til å være så få reisende. De så tilsynelatende ut som de reiste hver for seg men kom inn samme dør. Så stilte to av dem seg i trekkspillpartiet på trikken (et tidligere forklart parti av trikken). Stående! I en trikk med så mange sitteplasser ledig, er det alltid en varsellampe som tennes når noen velger å stå midt i trikken. Ja, en liten dose panikk raser igjennom en når noe slikt uforståelig hender. Så begynte to av de andre nyankommede, disse satt, å snakke sammen. Akkurat det har jeg ingen problemer med, for det hender ofte at jeg også snakker på trikken. Men disse snakket litt tydeligere og høyere enn man vanligvis snakker. Og den kvinnelige av de to begynnte å snakke om den fine auraen til den andre. Den var vissnok rød. Og stor. Både rød og stor. Og deretter snakket de om karma og saker og ting. Plutselig husket jeg at jeg hadde hørt denne stemmen før. Det var Mina Hadjian sin stemme. Ubekreftet, så klart, for å snu seg ville vært uhøffelig. Jeg tittet heller litt nærmere på de som sto i trekkspillpartiet, og jommen hadde jeg ikke rett; Han som sto der hadde en sekk med et stort hull i, og ut av hullet stakk en linse! De filmet! Også på en helt intetanende trikk. Etter to holdeplasser gikk de alle av, og vel ute av trikken sto de å snakket sammen, sansyneligvis om opptaket. Jeg gleder meg ustyrtelig til jeg og min bass kommer på TV (og kanskje i en film), og håper vi begge kommer godt ut av det. Folk fremstilles jo så ymse for tiden.

Som om det ikke én kjendis var nok på en dag, så jeg forresten også Charlotte Thorstvedt røyke på Holdbergs plass. For en dag!

- Brynjar (med internlinkedilla! Mimretid.)

onsdag 11. november 2009

Kort prosess.

Jeg har studieuke! En hel uke uten forelesninger, med et hav av potensiale. Jeg gikk inn i uka med iver og pågangsmot, noe som varte i to-tre minutter før det hele ebbet ut i en endeløs håpløshet av ineffektivitet. Men dagen i dag var anderledes! Jeg våknet og følte meg klar for å jobbe, og fikk raskt motivasjon til å arrangere for fire vakre strykere* og deres instrumenter.

Etter litt tankemyldring hjemme, dro jeg av sted til skolen for å skrive det inn på en dertil egnet maskin der, og det er nå problemene starter**. For etter noen veldig få*** trikkestopp fant jeg ut at jeg ikke hadde med inngangskortet til Staffeldts, og uten det kommer jeg meg ikke inn**** enten på arrerommet eller selve bygget. Jeg dro derfor av trikken, og tok neste trikk de få *** stoppene tilbake for å hente kortet. Deretter fikk jeg satt meg på en ny trikk og kjørt til skolen.

Her dro jeg opp det nyhentede kortet og skulle akkurat til å dra det, da jeg ser at symbolet på kortleseren ikke lyser, slik det vanligvis gjør, men blinker viltert og faretruende. Og da jeg dro kortet, ble misstanken bekreftet; ingenting skjedde*****. Heldigvis var det noen på innsiden som så den fortvilede personen på utsiden****** og slapp meg inn.

Deretter dro jeg til arrerommet for å skrive inn det som innskrives skulle, men da jeg der dro kortet kom det opp en ekkel rød mann, isteden for en koselig grønn mann*******, slik det pleier. Dette drepte all gjennværende motivasjon og jeg dro hjem igjen med kortet som like greit kunne ha blitt værende hjemme.

Nå til en link om noe helt annet: upsidedowndogs.com

- Brynjar

* Jeg har ingen bevis for at strykerne er vakre, siden jeg ikke har møtt dem, men mitt inntrykk av strykere er at de er relativt vakre mennesker.

** For problemer må det være. Hva hadde en oppføring vært uten problemer? Hele denne bloggen ville falt i grus, om det ikke hadde vært problemer i livet mitt. Ære være problemene, sier nå bare jeg.

*** 2-3

**** Husk at det er studieuke, og derfor færre mennesker til å låse opp for en.

***** Her skulle altså kortleseren signalisert at jeg kunne trykke koden.

****** Meg

******* Man skal ikke skue hunden på hårene, og kanskje enda mindre mennesker på fargen, men jeg ser allikevel for meg at røde menn ikke er på langt nær så koselige som grønne, uansett om de grønne er det av missunnelse eller kun på fingrene.

søndag 1. november 2009

Oktobers vote

I går satt jeg på trikken og stirret inn i selveste Dracula, Hannibal Lecter og en spyende djevel, men siden det var Halloween, tok jeg det med knusende ro. Oktober sluttet med denne merkelige blandingen av amerikansk gresskarhøytid og konseptet julebukk, og i dag har vi tatt steget inn i November, med alle de fordeler og ulemper det måtte medbringe. En fordel er at vi igjen har funnet ut noe viktig her på bloggen, og denne gangen er den beste sovesiden kåret.

Hvilken side sover man best på?

  • Høyre! 3 (21%)
  • Venstre! 2 (14%)
  • Ryggen! 2 (14%)
  • Magen! 6 (42%)
  • Det kommer an på månefasen. 1 (7%)

Magen er altså sovesiden over alle sovesider, og om man vil ligge på siden, ja da må man velge høyre, om man vil sove. Det er også greit å vite at månefasen ikke har store innvirkningen.

Ny vote er ute, så stem hemningsløst og få dama bak deg i neste butikkø til å gjøre det samme!

- Brynjar



fredag 23. oktober 2009

Ultrahjerte

Jeg satt og leste pensumlitteratur da en dame plutslig kom og ropte navnet mitt høyt! Dette var ikke så veldig overraskende, siden jeg satt på et venterom og ventet på at akkurat det skulle skje. Jeg skulle nemlig ta ultralyd! Og bare så alle vet det - jeg er ikke gravid. Det som skulle ultrasjekkes var om det ikke kunne lurt seg noen små bakterielommer i min stolte brystkasse. Dette måtte sjekkes med fancy utstyr, og dermed lå jeg plutselig på en benk, innsmørt i gelé og tittet på mine indre organer. Jeg fikk plutselig en intens trang til å forklare at jeg hadde bestemt meg for at jeg ville vite om det ble gutt eller jente, men tenkte jeg heller skulle være den ene pasienten som IKKE dro den spøken. Hun som ultraundersøkte meg snudde sjermen, så jeg kunne se inn i meg selv, slik psykologer alltid ønsker man skal gjøre. Heldigvis fant vi ikke noen bakterier, så hun forklarte i steden det vi ultraså. Øverst var hudlaget mitt, så kom et tynt fettlag (ja, det var tynt). Så kom et lag muskler som, til min lettelse, var riktig så mye større enn fettet. Og nederst, ja, der lå de digre lungene og pustet i takt med at jeg gjorde det samme. Nå og da kom vi over enkelte ribbein som seilte over skjermen. Men så kom hun plutselig litt for langt mot venstre, og der fikk vi øye på tidenes mest hypre organ. Hjertet! Alt det andre vi hadde sett lå der stille og rolig, men her møtte vi på det viltreste av det ville. Forestill deg en gymsal full av dresskledde finansfolk og én klovn som hopper opp og ned mens han løfter hatten og ler brutalt, så vet du omtrendt hvor jeg vil. Et ADHD-organ i en hasjrøykende forsamling. Jeg er riktig stolt av innsatsen til hjertet mitt, og ville ikke byttet plass, både fordi jeg ikke hadde orket, og fordi det utseendemessig ikke var til å skryte av. Uansett kunne jeg vende hjem med godt nytt, uten å være det minste på vei med barn av noe kjønn.

- UltraBrynjar

fredag 2. oktober 2009

Septembers vote

September er over, og jeg har blitt ett år visere, noe jeg selvfølgelig merker mye til. I september så vi nærmere på noen trommevitser, og kåret den beste.

  • Hva kalles en som henger med musikere? Trommisen! 1 (9%)
  • Hvordan hører du at det er en trommis som banker på døra? Han øker! 4 (36%)
  • Hvordan ser du at scenen er i vater? Trommisen sikler like mye ut av hver munnvik! 6 (54%)
  • En helt annen en! (Legg igjen forslag i posten "Augusts vote"). 0 (0%)

Jeg er så enig, så enig. Jeg må også få rose min gode venn og trommis Jan Tore som la igjen flere gode forslag og til og med en hel side med snadder.

Neste vote ligger så klart ute... STEM!


torsdag 17. september 2009

Jodleri!

Jeg vil starte denne oppføringen med en praktisk opplysning. Om du etter å ha lest denne oppføringen, og sett videoene, ikke er i bedre humør enn du var før du startet, må du for all del oppsøke lege umiddelbart, da du sannsynligvis er alvorlig syk.

Er det en ting som får meg opp av de værste depresjoner, så er det reklamen for vitaminbjørner. Den er ren medisin, og jeg vedder hatten på at reklamen har bedre virkning enn selve vitaminbjørnene har. Dette fikk meg til å gå litt i dybden og finne kilden til denne eksplosive gleden, og etter kort tid fant jeg ut at det selvfølgelig er jodlingen. I sommer var jeg en tur i Edinburgh med familie, deriblandt en fetter og en onkel, som begge også liker slik alpeenergi. Fettern min, Bård, hadde til og med flere klipp med en jodler som virkelig er tidenes jodlerkonge, Franzl Lang. (Legg merke til den elegante hoftesvingen rundt 1:29 i videoen under)

Dette er virkelig fantastisk. Jeg merker jeg får lyst til å bytte hovedinstrument fra bass til jodling med en gang. Dette må læres, beherskes og brukes til alles glede, og noens vrede. Jeg regner også med at alle som leser, og hører, vil kaste seg over kommentarfeltet og bli med på ferden mot et mer jodlerrikt Norge.

Jeg vil, noe selvfølgelig, få avslutte med enda en video fra godeste Franzl, selv om navnet hans har en l for mye. Denne videoen har virkelig alt.

- Brynjarl

torsdag 3. september 2009

Augusts vote

Nettene blir lengre, selv om jula fortsatt er noe fjern. September har inntatt de tusen hjem og august-voten er avsluttet. Hvilken person er kulest i et band?

  • Vokalisten 1 (7%)
  • Gitaristen 4 (30%)
  • Tangentisten 3 (23%)
  • Bassisten 2 (15%)
  • Trommisen 3 (23%)

Nå vet jo jeg at bassisten er kulest, uansett hva alle de gitaristene som stemte synes, men OK, jeg skal la dere få gleden av å vinne denne uformelle lille formaliteten for denne gang. Selv om trommiser kommer på en delt andreplass vil det desverre gå litt utover dere i neste vote, i og med at jeg kan så få vokalistvitser...

Det er valgtid, og så jeg regner med at alle stemmer lurt både i stortingsvalg, samevalg, kirkevalg og voten på min blogg.

- Brynjar

lørdag 22. august 2009

Skal det være en sag?

I går ringte det på døren! Som oftest vet man hvem det er når det ringer på, men noen ganger, akkurat som i går, venter man ingen. Det er de gangene jeg liker best. Det er rett og slett spennende! Omtrendt som en julegave, bortsett fra det faktum at det ikke er jul, og at det sansyneligvis ikke er noen gave. Mitt første håp var at dette var en politiker. I nyhetene har det blitt meg fortalt at alle partiene har satset på å gå fra dør til dør i denne valgkampen, og jeg vil gjerne motta en rose fra Jonas Gahr Støre. Denne mannen nærmer seg tross alt Lars Monsen-nivå.

Men det var ingen politiker som hadde ringt på døren. Det var derimot en helt ukjent kar som gjerne ville låne en sag! En helt vanlig sag. Han så slett ikke full, gal eller tømrer ut, men trengte virkelig en sag og foreslo at vi fikk 200 kroner i depositum for sagen. Etter å ha vurdert farene (han kunne jo tross alt være en gammeldags verson av motorsagmassakeren, som ville begynne å sage oss i to straks han fikk en sag), lot vi han låne en sag som returnerte i dag. Ingen nyheter har så langt rapportert om sagmord, så alt ser ut til å ha gått bra. Jeg vil til og med si at det var to hakk mer spennende å låne bort en sag, enn det hadde vært å motta rose fra Støre.

- Brynjar

mandag 10. august 2009

Tog, buss, båt, bein og en mengde benker.

Rett før sommeren fikk jeg en telefon fra min gode venn Josva. Det hender en gang i blant at det kommer telefoner fra han, og dermed har jeg en hel bunke med telefoner liggende. Og siden jeg merker at jeg nå har fjaset meg vekk fra oppføringens røde tråd, velger jeg å avslutte dette avsnittet her.

Det Josva hadde på hjertet var et spørsmål om jeg ikke hadde lyst til å se U2 live i Gøteborg (eller Göteborg, om du vil). Dette ville jeg faktisk, og dermed startet planleggingen av en pen liten utenlandstur. Vi tenkte nemlig at når vi først skulle dra på en liten tur, kunne den jo faktisk forlenges og bli til en litt lenger, liten tur. Men vi møtte raskt på problemer. Vi var nemlig ikke alene om å ville dra på U2-konsert (59 999 x 2 (populært kalt 119 998) andre skulle nemlig også dette), så samtlige hoteller i Gøteborg (alternativt Göteborg) var fyllt til randen av gjester natta etter konserten, og natta etter det igjen. Og når jeg skriver samtlige, så mener jeg faktisk det. Alt fra de billigste vandrerhjemene til bryllupssuiten på operahotellet var booket, og til og med teltplasser var umulig å få tak i.

Dermed måtte det hjerneceller til verks, og de fant ut at vi kunne ta nattbuss til København (Copenhagen/Kopenhagen/Köbenhavn)! Og deretter fant de samme cellene ut at det går båt mellom Danmark og Norge. Slik ble ringen sluttet og ferien bestillt!

Turen gikk etter planen, og noe trøtte ankom vi København (jadda...) tidlig dagen etter heftig køståing og konsertståing på en heftig U2-konsert. Denne dagen hadde vi rundt 8-9 timer til å oppleve Danmarks storby, og de første timene av dette brukte vi til å oppleve Københavns utvalg av benker her og der. Men etter noen sårt trengende utstrekninger kom vi oss rundt til både vindmølle og havfrue før vi ankom båten, og deretter Oslo (få varianter her..). En god ferie, takket være godt trente hjerneceller i to gode hoder.

- Onkel reisende Brynjar

søndag 2. august 2009

Julis vote

Noen små dager av august har sneket seg inn, før jeg rakk å få oppsummert julis vote. En tur det nok snart kommer mer om, kan være årsaken til dette. I juli ønsket jeg å kåre en vinner blant mine topp-oppfinnelser.

Tidenes oppfinnelse er

  • Lipsylen! 2 (14%)
  • Bassgitaren! 3 (21%)
  • Meningsmåling på blogg! 2 (14%)
  • Enda ikke funnet opp! 7 (50%)

Jeg gleder meg til den blir funnet opp, og gleder meg også over å se at folk mener den eksisterende førsteplassen er bassgitaren. Jeg aner også en viss optimisme i folk, siden dere mente at vi har gode tider, med gode oppfinnelser, i vente. Nytt spørsmål er ute, og denne gangen skal vi finne ut av et stort, stort spørsmål (Alternativt få vite hva mine venner spiller...)

Da regner jeg med at alle i begeistring har kastet seg over avstemningeng, samt ringt sine søsken og bedt dem gjøre det samme.

- Brynjar

Ps: Er du enebarn, teller søskenbarn.


lørdag 18. juli 2009

Klistrekluss

Jeg fant ut at jeg, uten å tenke over det, har laget en tradisjon her på bloggen! Jeg har én oppføring i året om bilen min. (Ja, jeg står faktisk som eier av en fin liten bil). Her kan du finne oppføringen fra 2007, her kan du finne oppføringen fra 2008, og HER finner du altså opprøfingen for 2009 (Om du ikke skjønte det, så må du klikke på her'ene).

En hake med å stå som eier for en bil er at man må klistre små, fargede klistremerker på nummerskiltene én gang i året. Dette kan virker som en liten hake, men jeg kan forsikre deg om at det er på grensen til dobbelthake! For å huske slikt er vanskelig. Klistremerkene fikk jeg for noen uker siden, og for én uke siden fikk jeg besøk av min søster, som også eier en bil (en boble med veteranbilstatus), og dermed også har klistremerker som skal settes på. Denne bobla sto her, så jeg fikk lappene. Noen dager etter spurte Frøydis (det er altså den tidligere omtalte søsteren) om jeg hadde klistret dem på, og da reiste jeg meg straks og bestemte meg for... å gjøre det!

Jeg gikk, med bestemte steg, og hentet lappene. Hodet var hevet og jeg var riktig stolt av meg selv, da jeg klistret på lappene på den lille bobla. Så gikk jeg inn og tenkte "Nå var jeg flink! Og nå som jeg er i siget, kan jeg jo ta min egen bil også!". Dermed gikk jeg straks inn og hentet de andre lappene. Så kom sjokket. Der sto jeg med klistremerkene til bobla! Og om jeg sto med boblas merker, hva hadde jeg da klistret på bobla? Et forferdet blikk på bobla konstanterte katastrofen. Frøydis og hennes mann Bård, syntes dette var såpass komisk at de la seg ned på gulvet og lo i flere dager, mens jeg hadde nok med å se livet mitt passere i revy.

Slike merker sitter godt limt fast, det er det ingen tvil om, så å rive av mitt merke var umulig. Jeg klarte derimot til slutt å lirke av alle merkene til bobla (de er klistret utenpå hverandre, så her snakker vi en diger bunke klistremerker, med mine ytterst). Deretter fikk jeg limt, med superlim, alle disse merkene utenpå mine gamle merker. Problemet ble løst, men det er en seriøs mengde klistremerker! Og bilen min som kun har eksistert i få år, ser nå altså ut som har kjørt lenger enn en veteranbil, som jo da bare har de nye merkene.

Dette merker jeg var veldig vanskelig forklart, og jeg beklager om du falt av og følte deg dum som ikke skjønte noe. Håper det veier litt opp at jeg også følte meg litt dum der jeg sto med skjegget i postkassa og en gullfugl i salaten. Jeg følte i tillegg at jeg MÅTTE fortelle dette, siden jeg hadde startet denne tradisjonen med én biloppføring i året.

- Brynjar