onsdag 31. oktober 2007

Sulten?

Sist mandag klokken altfor tidlig gikk jeg på trikken for å komme meg til en time gehør. Og siden klokken var altfor tidlig, for det var den selv om den dagen før hadde fått en time ekstra å boltre seg på, var jeg ganske trøtt og satte meg derfor på den første, men langt fra beste, plassen om bord. Nå må ingen tro at jeg kritiserer setet på trikken, for selve setet er det ingenting i veien med. For problemet er en menneskelig svikt, og ikke en setesvikt (ikke en menneskelig setesvikt engang). For jeg var langt fra alene på trikken, og hvem måtte da sitte rett bak meg andre enn verdensmesteren i slafsing!? Og i tillegg hadde hun en annen verdensrekkord: sakte spising... dårlig kombinasjon... Det tok mange holdeplasser og en hel sjømannsskolebakke, samt en hel halv bro før damen så seg fornøyd med youghurten sin og trykket den med møysommelighet og melankoli ned i søplekassen på trikken. Jeg pustet lettet ut og skulle akkurat til å nyte restene av trikketuren før jeg hører at damen ivrig har gått løs på en tyggis. Også denne med vidåpen munn og flere liter spytt. Og de som spiser sakte, tygger tyggegummi enda saktere! Hele veien til Nationalteateret ble det glefset i den spyttbadende sukkergunniklumpen som på mirakuløst vis hold seg i kjeften til eieren under hele prosessen.
Sulten?

- Brynjar

lørdag 27. oktober 2007

Huskonsert!

Sist torsdag var det duket for huskonsert på Staffeldtsgate med MML1. Det er der jeg går! Og på programmet sto alt mulig som kan krype og gå av musikk. Alt fra klassisk til Alf Prøysen til "Nynorsklauget" til pop/rock til punk. Og alle lesere her som kjenner meg vet at Brynjar, ja det er synonymt med punk-bassist! (ehm.. ja.. nei..). Men det bidraget jeg var med på var altså punk. Og her snakker vi ikke punk-rock, men hard, rett-fram-punk! Vokalisten, Jan, introduserte oss med å si: "dette er punk! Så her er det ingen 7-er akkorder! Ingen sus4-akkorder og ingen fuckings 13-akkorder" (et av ordene hans er vel også forsåvidt ganske nytt for konsertsalen på Staffeldtsgate). Siden jeg ikke var veldig klar for å bli assosiert i all fremtid som "den dårlige punk-bassisten som kommer med veldig ukonroversielle bidrag", fant jeg ut at å sitte på en stol i bakgrunnen å holde rytmen med hette og utenfor spot-lighten var min plass på scenen. Og der var det veldig fint! Så nå gleder jeg meg bare til neste huskonsert der jeg rakkern meg skal spille jazz om jeg så må spille det i pausen...

peace out, man!
- Brynjar