fredag 29. februar 2008

God Skuddårsdag!

I dag står det en morsom dato på kallenderen! Skuddårsdagen! 29. februar! En fryd for øye og en stor dag for de stakkarne som endelig får feiret bursdagen sin etter tre lange bursdagsløse år. Denne dagen er, etter min mening, alt for normal! Det er 29. februar kun én dag hvert 4. år, og alikevel er det eneste som er spesiellt med dagen at jenter kan fri, noe jeg ikke bryr meg så veldig om, siden jeg aldeles ikke vil ha noe frieri akkurat enda. Jeg synes det skulle vært mye mer spesiellt med en skuddårsdag! Den skulle for eksempel ikke vært en ukedag (som fredag, som det ble i år), men den skulle ha vært i tillegg til ukedagene! Slik at det skulle vært torsdag i går (det var det jo forsåvidt også), men så skulle det vært fredag i morgen! Dagen i dag skulle bare ha hett "skuddårsdagen" og kommet ekstra, som en fridag med fryd og stas. Tenk for et mye bedre sted verden hadde vært med en slik dag hvert 4. år! Nei det er en skam og en fysj at denne sjeldne dagen bare er en ordinær ukedag uten noe mer spesiellt enn at desperate jenter kan få satt seg på kne og at 7-eleven delte ut gratis donuts og kaffekort til alle som ville ha. Jeg drikker jo ikke engang kaffe.

Jeg lever i håpet om at det en dag, en skuddårsdag, vil bli som jeg nå har nedskrevet. Til ære for verden som ikke gikk opp med 365 dager hvert år.

- Brynjar 

søndag 10. februar 2008

Tanntrådens forbandelse vender tilbake!

Som tidligere nedskrevet i denne blogg, har jeg nyttårsforsettet tanntrådbruk på planen i 2008. Og jeg synes jeg har vært flink til å holde det, selv om jeg nok må innrømme å ha glemt det en dag i blandt. Men så her en dag skjedde det som absolutt ikke måtte skje! Tanntråden satte seg fast mellom de to midterste tennene nede! Idet jeg fant ut at mine spyttvåte fingre aldeles ikke klarte å få dratt den ut på noen måte, observerte jeg også at min puls hadde doblet tempoet. Så kom jeg på at jeg kanskje kunne bruke en annen tanntråd til å få ut den første, noe som resulterte i at to tanntrådbiter plutselig satt fast mellom de tidligere nevnte tennene. Pulsen økte ytteligere.

Neste steg på min reddningsvei var å fiske opp Ledderman'en min fra lommen og dra ut tråden med tang, men tanntråden var får tynn og for våt til at dette hadde noen effekt. På veien til verktøysskapet, med kjeften full av dopapir for å tørke opp den statig økende spyttproduksjonen rundt tanntrådene, prøvde jeg fortvilet å finne en god måte å forklare problemet til legevakten på uten å høres ut som en komplett idiot (et håpløst forsøk, selvsagt). Men i verktøysskapet fant jeg en stor og fin tang som jeg med en gang prøvde å bruke som reddning. Og jeg er sterk, må vite! Men tennene mine er enda sterkere, så etter litt haling og draing røk tanntråden, slik at det nå satt to veldig små tanntrådbiter igjen mellom de nå velkjente tennene!

På dette tidspunktet så jeg for meg den ydmykende teksten på min egen dødsanonse "Vår kjære Brynjar forlot oss i dag, etter en lang kamp mot tanntråden". Men så fòr et lys opp i mine øyne og jeg så atter en gang håp i en ellers håpløs situasjon. Jeg basket meg vei til kjøkkene og fant frem noen tannpirkere! Med disse fantastiske oppfinnelsene klarte jeg dermed å dytte tennene såpass fra hverandre at tanntrådene kunne lirkes ut med tangen! Jeg var fri! Mitt liv var reddet, selv om det rett før hadde passert i reprise.

Så i morgen er det tid for en ny omgang tanntråd, men de to midterste tennene i underkjeven skal få være i fred.

- Brynjar

tirsdag 5. februar 2008

Et merkelig valg

På denne bloggen har det med tidens tann kommet en god del oppføringer om trikken og mine turer med dette fremkomstmiddelet. Av denne grunn kommer det her enda en! For en ting som har forundret meg litt i det siste (og akkurat slik starter vel de fleste av trikkeoppføringene, men heng på) er hvordan folk går på trikken og velger seg sete! Her er det forskjell på om trikken er tom (som fra endeholdeplasser) eller ikke. Er trikken tom har nemlig de fleste en yndlingsplass, som de fornøyd dilter mot, straks dørene har gått opp, lengtende etter å plassere sin bakpart ned i det. Men som de fleste av dere skjønner, kan man ikke alltid få sin yndlingsplass og man må dermed ta et kjapt valg straks man entrer trikkedøren og ser hvordan livet står til der inne. Og det er akkurat her menneskeheten er så merksnodig skrudd sammen. For det har seg slik at de aller fleste vil gå til venstre om man gikk inn til høyre i døren, og til høyre om man gikk inn til venstre i døren. Altså krysse de som gikk inn på den andre siden. Et dyptsittende ønske om å gå i veien på alle andre og prøve setene noen andre strengt tatt er nærmest! Dette er det sikkert noen som har skrevet en doktoravhandling om, og om den personen ikke kan kontakte meg snarest, så er ikke det så farlig..

Da var dagens ord presset ut av meg som av en budeie med dårlig syn! Ha en ellers fortreffelig dag
- Brynjar