lørdag 25. april 2009

En lang parantes og en nysgjerrig, alkoholpåvirket mann!

Etter en god og full uke med konserter både her og der, var det i går duket for den siste spillejobben for akkurat nå. Den var på Lambertseter! Og her skulle jeg så klart spille bass, men det var ikke alt, for jeg skulle også dra en liten ukuleletrall, og i tillegg skulle den trallen bli kompet på mandolin av Robert. Derfor gikk jeg altså ut døra her i går med bassbagen på ryggen, en mandolinbag over den ene skulderen og en sekk, med en ukulele stikkende ut av, over den andre skulderen. I tillegg til dette rasket jeg med meg kazooen min sånn i tilfelle, siden tre instrumenter liksom ikke helt var nok.

Vel stablet på trikk og buss og inn der det skulle spilles, fikk jeg lesset av meg de overlessede strenginstrumentene, og kazooen, og kvelden kunne starte. De første par låtene gikk fint, men i pausen før neste sang ble det trampet på scenen så min kjære bass (som, hadde det ikke vært for at jeg ikke klarer å finne ut hvilket kjønn har, haddet fått navn (Du skjønner, den er jo en bass, og derfor utvilsomt mandig og dyp i røsten. I tillegg er den jo umåtelig barsk! Men den er også noe av det mer sexy man kan finne, og jeg føler meg mer følelsesmessig engasjert i den enn jeg, som den hetro personen jeg er, kan bli i menn. Og her er vi nok inne i rekorden av paranteslengde på denne bloggen...)) gikk i bakken (!) (Som du kanskje ikke lenger husker, startet jeg denne setningen før parantesen med å si "så min kjære bass", for så å avslutten den med å si "gikk i bakken" etter rekordparantesen. Skjønner? Bassen gikk i bakken!). Dette medførte at den ene stemmeskruen fikk seg en smell og e-strengen ble kronisk løs! Den må altså inn på sykehus, som Daniel liker å kalle det, siden akupunktur og homeopati ikke enda tar instrumenter som pasienter. Men før jeg rekker å få gjort noe med dette, har jeg andre spillejobber, så jeg fikk låne en bass som jeg kan bruke i mellomtiden!

Derfor gikk jeg altså hjem med en bass på ryggen, en mandolin over én skulder, en sekk med ukulele over en annen skulder, og, siden jeg ikke har flere skuldre, en bass i høyre hånd. Samt en kazoo. Ikke rart en koselig, og noe alkoholpåvirket mann, lurte på om jeg var musiker!

- Brynjar

lørdag 4. april 2009

Folk som likner på andre folk!

Er det ikke fasinerende og morsomt med folk som likner? altså som likner på andre folk? Jeg synes det. Og jeg koser meg derfor i musikkhistorieforelesningene, der vi har en foreleser (en knakende dyktig en) som likner på han slemme fengselsvakten i Den grønne mil! Skuspilleren spiller for øvrig for tiden i LOST, men der likner han ikke i det hele tatt.

Men folk som likner er altså stas! Og her en dag tok det virkelig av. Jeg satt på den mye omtalte trikken, og ante fred og ingen fare. Det hadde jeg i og for seg helt rett i å ane, for det skjedde ingen fare og det var fred i landet hele dagen. Så kommer det på ei dame med ei datter på en alder jeg vil gjette var rundt 8-9 år. De skulle angivelig til byen og satte seg, like angivelig, ikke langt fra der jeg satt og ante at freden varte. Disse kommer jeg tilbake til litt senere. For i byen traff jeg en kar som likna så mye på Knuppe at jeg nesten hilste på han! Om det faktisk var en ond tvillingbror er uvisst. Det som derimot er visst, er at jeg traff samme kar igjen bare noen timer etterpå. Da holdt jeg først på å hilse på han fordi jeg trodde han var Knuppe, så holdt jeg på å hilse på han fordi jeg huska han fra sist, før jeg rakk å huske at jeg ikke kjente han og fikk trukket tilbake alle hilsinger før de kom ut av meg på noen måte. Og ikke før hadde jeg kommet over forskrekkelsen før jeg møtte en kar som liknet så mye på Knuppe at han faktisk var han! Men denne gangen drøyde jeg så mye med å hilse at jeg nesten gikk glipp av det.

Noe forvirret fikk jeg kommet meg på en trikk som skulle kjøre meg hjem, men hvem andre enn moren og dattra kom på trikken? Jo, noen som likna på dem! (Den opprinnelige mora og dattra kom derimot ikke på.) For en dag! Jeg var nesten så utslitt etter alle likheter at jeg ikke fikk med meg en dame på trikken med en nese som sikkert satt på alle neser i den familien. Ikke akkurat den nesa, selvsagt, for så kompliserte siamesiske tvillinger tviler jeg på at finnes. Men liknende neser. Men da hun gikk av kom det faktisk på en mann med en kliss lik nese, og det virket ikke som de kjente hverandre. Det kan jo hende at dårlig syn var like typisk slektstrekk som nesa, men det kan også hende at de var uvenner...

- Brynjar

torsdag 2. april 2009

Mars' vote

April er igang! Og som alltid starta den (naturlig nok) med 1. arpil, og diverse forsøk på å lure folk. Men det er ikke alt april setter igang, for her på bloggen betyr det ny vote, og oppsumering av mars' alvorlige tema, som i år dreide seg om rubiks kube.

Å kunne løse en rubiks kube med 5*5*5 er

  • Et tegn på skyhøy IQ og et sexy utseende! 3 (17%)
  • En nerdefaktor uten like. 5 (29%)
  • Bare bortkasta tid! 6 (35%)
  • Ikke imponerende om man ikke i tillegg har bind for øynene og løser den med tenna... 3 (17%)

Når det gjelder resultatet er jeg igjen skuffa over jordens innbyggere. Ikke bare mener dere at det ikke har noe med IQ å gjøre, men dere mener faktisk også at det ikke engang er imponerende å gjøre det med bind for øynene og kun bruker tenna!

Neste vote er ute, så stem så verdensveven faller sammen!
- Brynjar