søndag 21. mars 2010

Februars vote 2010, samt død.

Det er med tungt hjerte at jeg nå kan fortelle at det er med lett hjerte at jeg nå kan fortelle at denne bloggen ligger på dødsleiet, og svever mellom bevissthet og koma. Observante sjeler har muligens oppdaget at det i den senere tiden har dabbet noe av på både kvalitet og kvantitet, noe som jo er klare kjennetegn på en bloggs endetid. Det er dermed godt mulig at denne oppføringen blir den siste oppføringen i Brynjars Steds historie, og hva passer vel bedre å avslutte med, enn en vote-oppføring? (åpent spørsmål, uten svar)

I Februar var spørsmålet fremtidsrettet mot en fremtid som muligens aldri kommer, nemlig meninger om hvit skrift på sort bakgrunn. Slik gikk det:

  • Det er nydelig! 3 (33%)
  • Det er grusomt og gir smerte i pannebrasken. 2 (22%)
  • Det er bedre enn omvendt, men ikke optimalt 1 (11%)
  • Det er bare SÅ 2009 3 (33%)

Vi er dermed alle enige om at 2009 var nydelig, og at vi dermed kan ofre 22% av pannebraskene som har fått svi av denne fargekombinasjonen (her følger IKKE en debatt om sort og hvit egentlig er farger).

Da takker jeg for følge(t/ere) og ønsker alle sammen et godt liv, så legges i hvert fall Brynjars Sted på utrygg is på ubestemt tid.

- B

søndag 14. februar 2010

Impulsiv tabbe

Jeg spilte med Monokadet på Impuls i Stavanger for litt siden. Denne setningen forsto jeg plutselig at kunne missforstås i muntlig form, i og med at store bokstaver generelt er vanskelig å oppfatte i verbal kommunikasjon. Det er rett og slett en mulighet for at folk går rundt og tror Monokadet fikk det for seg å spille i Stavanger, og derfor tok en impulsiv tur dit en fredagskveld. Derfor vil jeg oppklare til alle såkalte fornærmede og presisere at det var arrangementet Impuls vi spilte på.

Nå skal riktignok ikke denne oppføringen handle mer om enten Impuls, Monokadet eller missforståelser, men om min reise hjem derfra. Den gikk med fly, og flyet gikk nådeløst tidlig. Heldigvis hadde jeg ikke med håndbagasje, for bassen prakket jeg på min togreisende medmusikant Sveinung, og slike håndbagasjeturer pleier å gå imponerende raskt og effektivt. Slik så det lenge ut til at denne flyreisen også skulle gå, men da hadde denne oppføringen blitt så kjedelig. Da flyet var fult, og damene ferdige med å forklare at livvestlampen lyser når vesten kommer i kontakt med vann, taxet flyet bort til en passe lang rullebane. Men da vi skulle ta av, og den enorme rusingen av motorene akselererte oss raskt i fart, bråstanset vi plutselig. Slik bremsing som når man lander. Så der sto flyet stille midt på rullebanen og alle lurte på om dette var helt meningen. Kapteinen tok til ordet og sa at en varsellampe hadde blusset opp, og da kan man aldeles ikke ta av. Dette var forståelig, så jeg holdt med han i det. Men da vi nesten hadde kommet tilbake til gaten for å hente en tekniker stanset flyet igjen. Den velkjente ta-av-rusingen i motorene kom igjen, etterfulgt av litt stillhet. Så snudde flyet tilbake til rullebanen igjen. Ingen skjønte stort før kapteinen igjen tok til ordet. Den tekniske feilen viste seg nemlig å være noe så fillete som at han hadde glemt en bryter. Nå hadde han trykket på den, så nå kunne vi ta av, og som sagt så gjort. En god tabbe på nivå med å glemme håndbrekket, utsatte derfor min uimpulsive hjemkomst fra Stavanger med en liten halvtime.

- B

tirsdag 9. februar 2010

Hold kjeft og kjed deg.

Trikken. Et fremkomstmiddel som gjester en av Norges mest overholdte uskrevne regler. Man snakker ikke med folk man ikke kjenner! Dette gjør man ikke. Man kan til nød smile, om man føler seg virkelig hyggelig, men å åpne munnen å presse ut noen ord, utenom de nødvendige "jeg skal av her" og "unnskyld", må man for all del unngå om man ikke vil bli sett på som riv ruskende tullerusk. Jeg for min del synes dette er trist, for trikketurer kan være lange, og at et titalls interessante mennesker skal kjede seg i samme vogn i en halvtime virker noe snodig. Riktignok er det noen ting som kan få folk til å snakke sammen, og en slik ting skjedde i dag. Ved Holtet byttes det sjåfør stadig vekk, og det er ikke alltid neste sjåfør er klar når trikken kommer, siden de nå kommer så ufyselig ofte. I dag tok det noen minutter før en fortvilet, uniformert dame kommer løpende mot trikken, og da hun kom seg på og kjørte av sted med den stummende stille forsamlingen, beklaget hun over høytaleranlegget at hun hadde glemt tiden! Plutselig var isen brutt! Jenta som satt overfor meg (Merk: ikke ovenfor) sa plutselig "Den var ny! Så lang tid tok det da ikke". Reaksjonen var lik i hele trikken. Alle snakket nå løst med hverandre. Fryd og lykke fylte trikken de neste to holdeplassene før jeg gikk av. Mer skal det altså ikke til, enn en bitteliten tabbe. Kjører du offentlig transport utfordres du derfor til å enten drite deg bittelitt ut, eller snakke mer med folk!

- B

mandag 1. februar 2010

Januars vote 2010

Denne dagen har jeg lenge sett frem til! Ikke fordi det skulle skje noe spesielt i dag, nei dagen har forløpt seg på en usedvanlig vanlig måte. Grunnen til denne gledingen er derimot datoen i dag. Det er nemlig 01.02.2010! Se på den, du! 01022010 er rett og slett et palindrom, og det gjør ingen forskjell om du leser det forlengs eller baklengs. Om ikke det er kult, kan du kalle meg Agnes i senga, siden det også kan leses fra begge sider.

For noen setninger siden, nevnte jeg at dagen i dag ikke gjester noe spesielt, men det er forsåvidt feil, siden januars vote nå er ferdig og må oppsummeres. Vi har endelig funnet ut hvordan vi skal uttale årstallet vårt!

  • Totusenogti 6 (50%)
  • Tjue-ti 5 (41%)
  • Ti 0 (0%)
  • Tohundreogen-null 1 (8%)

Det ble en hard kamp, men til slutt stakk altså Totusenogti av med seieren. Det vil altså si at verden er enig i Språkrådets "fasit". Alle sjeler gleder seg, inkludert Sylfest Lomheim sin.

I februar går voten på en rent teknisk sak, så vote fra levra og nyt 01.02. totusenogti.

- Brynjar

lørdag 16. januar 2010

En oppsummering

For to dager siden prøvde jeg ut et nytt konsept her på bloggen, nemlig fordomsanmeldelse. I går så jeg altså filmen Avatar i 3d på kino, og for å være helt ærlig synes jeg at jeg traff ganske godt med mine fordommer. Jeg innrømmer at jeg bommet med spådommen om en liten artigper som kom med vittighetene, men utenom det var det ganske mange treffpunkter mellom film og fordom. Jeg humret litt i kinosetet da den rungende stemmen til hovedpersonen startet og sluttet filmen med å gjøre moralen så lettforståelig at selv silikoninnleggene til den fredselskende miss Universe forsto den. Store våpen, barskinger med kommentarer, musikken og kjærlighetshistorien var alle sammen fulltreffere, men så skal det faktisk også sies at effektene ER fantastiske, og ga meg faktisk en god filmopplevelse. Det virker som om filmskaperne har laget en verden med de forbedringene de savnet her på jorden, og puttet litt primitive folk med hale der. Uten å påstå at indianere har hale, likner konflikten litt på hvordan USA ble til (sett bort ifra at der vant faktisk "de slemme"), men denne bloggen er vel ikke til for slik seriøse slutninger. Alt i alt er altså Avatar en fantastisk opplevelse på alle tekniske aspekter, som virkelig setter deg inn i en annen verden og lar deg være der i noen timer, men straks man ser på story og innhold er det syltynt. Det er faktisk litt trist at heller ikke denne filmen klarer å unngå akkurat den samme malen, med det samme, forutsigbare plottet, som alle andre filmer i liknende genre.

Jeg stiller meg fortsatt litt usikker på om fordomsanmeldelse er en god ting, eller om dette ble litt mye kjas om ting filmanmeldere tross alt gjøre bedre. Ingen kan klage på at Januar ikke har hatt mange poster, i hvert fall!

Dessuten har jeg også funnet ut at Facebook-reklame skaffer lesere som bare rakkern.

- Brynjar

torsdag 14. januar 2010

En tro på at fordomsanmeldelse kan være en god ting.

Noen ganger ser man en plakat eller filmtrailer, og tenker med en gang at man på ingen måte skal se den filmen. Så har jeg altså en tendens til å ende opp med å gå å se akkurat de filmene allikevel. Dette hendte med Transformers, etter spørsmål fra bror, og det skal altså skje i morgen med filmen Avatar, siden alle i hele verden sier det er tidenes beste film, uten at de virker verken ironiske, overdrivende eller klin kokos. Denne filmopplevelsen har jeg allerede dømt nord og ned, fra da første klipp ble vist for lange tider siden, så jeg tenkte jeg skulle forsøke meg på en fordomsanmeldelse i dag, og deretter en etterpåklokskapspost dagen derpå. Heng med! (følgende anmeldelse er altså skrevet FØR jeg har sett filmen, kun basert på trailer, plakater og mine fordommer (gode sjanser for å måtte spise egne ord, altså))

Javisst har datateknologien gått fremover de siste årene. Kanskje har den gått litt for fort frem, for med så mye teknologisk imponerende effekter som 3d-versjonen av Avatar har, er det trist ikke menneskeheten klarte å bruke den på noe bedre. Dette er en film som ikke sparer på noe. Store våpen som skyter ustanselig, barske folk som alltid har teite kommentarer på lur, en utskvisa kjærlighetshistorie som mot alle odds selvfølgelig går bra, en så amerikansk moral at selv Miss Universe kan forstå den (oppsummert av amerikas dypeste bass på begynnelsen og slutten av filmen) og et symfoniorkester som trår til hver gang vi introduseres for nye spektakulære, animerte scener og konstruerte, emosjonelle situasjoner. Humoren får vi som regel av han lille som alltid dilter med, og selv om salen humrer av flere av vittighetene hans, er det langt mer festlig å se hvor langt de kan strekke sci-fi-genren. Min strikk har røket, og hal(v)e hadde vært nok. En ting er sikkert; med en slik film våkner man alltid opp med blåmandag dagen derpå. (Ja, så klart må en anmeldelse inneholde ordspill).

Da får vi se hva filmen bringer i morgen!
- Brynjar

tirsdag 12. januar 2010

Innlegg nr. 100!

Da var dagen kommet. Innlegg nummer 100 er nådd! Dette feiret jeg med en tur til tannlegen, som igjen feiret det med å skrape av litt tannstein og få meg til å spytte de merkeligste farger. Men nå må vi leke mer med tallet hundre, som altså i dag står sentralt her på bloggen.

100 i den binære tellemåten er 4. Og fire skrives med romerske bokstaver IV, som igjen er en forkortelse som beskriver det intravenøse, så jeg føler jeg nå nærmer meg en større sannhet om verden. Skriver man så tallet 100 fire ganger etter hverandre, får vi 100100100100 som på samme vis gir oss tallet 2340, som er postnummeret til Løten. Om det finnes mange på løten som går på intravenøs ernæring vet jeg ikke, men jeg antar det.

Selvfølgelig skal det også bli mimring i en slik høytidelig stund, men siden jeg for ikke lenge siden hadde en hel oppføring stappet med internlinker, mimrer jeg heller til denne oppføringen: En internlinkende trikketursoppføring

- Brynjar

fredag 1. januar 2010

Desembers vote

Godt nytt år til alle der ute! Et nytt tiår har ankommet, og forvirringen om hvordan man uttaler 2010 er total. Uansett håper jeg alle hadde en flott feiring i natt og er klare for et godt år.

Denne desemberens vote var ment som den siste voten her på bloggen, men som jeg ser av en ivrig, votende folkemengde, er det store protester mot slik nedleggelse. Grunnen til den opprinnelige avlysingstanken var sviktende kreativitet hos forfatter, så om det skal være håp om videre voter, trenger jeg hyppige forslag om hva voten kan handle om. DU kan redde voten og gjøre en forskjell.

Uansett fremtid, her er fortidens resultat på spørsmålet "Når starter EGENTLIG jula?":

  • Så tidlig som mulig. 0 (0%)
  • 1. desember. 4 (28%)
  • På selveste julaften. 3 (21%)
  • Jeg nekter å svare på voten i protest mot at det kanskje er den siste voten på denne bloggen. 7 (50%)

Jeg tar hintet, og prøver med vote også i 2010, men med denne advarselen: Kommer forfatters kreativitet til kort, kan den utebli i store mengder tid av gangen.

- Brynjar aka forfatteren


PS: Beklager til alle som ble støtt av at det nok en gang kom to vote-oppføringer på rappen. Nyttårsforsett til meg: Aldri mer.