Gårsdagens to hendelser

Dette kommer til å være to blogger i ett, som er i ett fordi det skjedde på samme dag (I går)! Ingen annen sammenheng enn tiden, altså. De to delene vil bli delt med en strek! Når du er over streken, er du på den første delen, men når du er på den andre siden av streken, ja da er du på del nr. 2. Veldig viktig å ikke blande her altså. over strek = del 1, mens under strek = del 2.

Jeg satt ved frokostbordet med min mor og ventet på at klokken skulle bli så mye at det var på tide å gå til trikken. Da skjedde det! Endelig! Noe jeg har håpt skulle skje i alle mine 20 år som menneske på jorden. Jehovas Vitner kom på døra! Noe så kult! Ikke fordi jeg gjerne vil bli medlem eller noe, men dette er jo noe som alle snakker om at skjer! og det har aldri skjedd meg.. før i går.. Det som var litt nedtur var at de to eldre damene (Jehovas Vitner) ikke sa ordene "Jehovas Vitner", men de sa "bibelstudier i hjemmet" eller noe slikt tull. Men min mor sa at de kun sa det, fordi "Jehovas Vitner" er så belastet. Så nå har det altså skjedd! Jehovas Vitner har kommet på døra! Hurra!

Litt senere kom jeg til trikkestoppen, hånd i hånd med min kjære bassgitar (jeg skulle på spilletime etter skolen, så jeg måtte drasse på den litt først). Der møtte jeg en gammel dame som lurte på hva jeg spilte. Jeg hadde inmari lyst til å svare "Jo, dette er et flygel", og ganske lyst til å svare "Dette? nei dette er bare atentatgeværet mitt, dette", men jeg svarte at det var bassen min. Dermed antok hun at jeg var en knallgod bassist, og lurte på om jeg gikk på musikkhøyskolen! Som om ikke dårlige bassister også går med bass innimellom? Men men.. Senere kom jeg på muligheten om at denne gamle damen kan ha vært det ene vitne til Jehova som kom på døren, og at hun bare ikke rakk å få samtalen over på Jehovas Vitner før trikken kom. Hun liknet jo litt på de to som kom på døren. hum..

--------------------------------------------------------------------------------- 

Nå er vi altså på den andre siden av den berømte streken, slik observante lesere kan ha observert. Denne delen har altså ingenting med den første delen å gjøre, men er noe helt separat. Denne delen vil bli noe kortere, fordi den andre ble så lang.

I går kveld hjalp jeg min bror med å få en video fra et DV-kamera til en DVD. Men da jeg skulle brenne ba PC'en meg putte inn en tom skive. Dette hadde ikke vært like rart, om jeg ikke rett før hadde puttet inn en tom DVD-plate og ventet litt. Men PCen spyttet ut igjen alle de tomme DVD-platene og ba om en ny skive. Tilslutt prøvde jeg med en CD, og da gikk det plutselig meget bedre! Og det værste (som noen vil påstå er det beste) er at denne CDen oppførte seg som en DVD når jeg puttet den inn i en DVD-spiller! Og det er da veldig merkelig. PCen min gjorde altså nesten vann til vin i går! Og det er det ikke ofte den gjør!

Nå har jeg skrevet nok, tror jeg. Og de som har klart å komme igjennom hele dagens blogg, burde ha fått en premie.

Det får dere ikke...
- Brynjar

Strømstans og Stianbursdag

For rundt en uke siden skulle jeg ut å kjøre. Jeg husker ikke helt hvor jeg skulle kjøre, men jeg husker at jeg skulle kjøre. Så jeg satte meg inn i bilen min (ja, den er min!), og vred om nøkkelen. Men bilen min ville ikke starte! Å neida! Så jeg måtte beine til trikken...

I forrigårs tenkte jeg å få start på den igjen, fordi det er lite vits i å ha en bil som ikke kan kjøre. Men i forrigårs var bilen enda mindre villig til å starte. Den ville ikke låse seg opp når jeg trykka på nøkkelen engang. Så jeg måtte låse den opp manuelt! Og når jeg denne gang vred om nøkkelen, så kom det ikke en lyd engang. Dermed ringte jeg til Peugeot (Det er serriøst for mange vokaler i det ordet... eu og eo? Pyshå, skulle det hett.. makan..) og sa at bilen min sto veldig stille. Da sa damen i den andre enden "jasså? står den veldig stille" og jeg svarte "ja, den står veldig stille". Jeg ble, etter denne meningsfyllte samtalen, satt over til en annen kar, som sendte en Falken-bil til meg. Litt etter kom Falken-bilen fram og to karer, en pratsom og en snodig, hoppet ut og åpnet panseret på bilen min, holdt på i tre sekunder og fikk start på den ved å bruke et jukse-batteri. Så sa han at jeg måtte kjøre i en halvtime. Jeg skulle i bursdagsselskap til Stian senere på dagen, så jeg hadde egentlig ikke noe behov for å kjøre rundt i en halv time uten mål og mening.. Men jeg gjorde som han sa!

Siden jeg allerede har nevnt bursdagsselskapet til Stian, så må jeg vel nevne det også med noen mer eller mindre velvalgte ord: Stian er 20 år! Hipp hipp hipp HURRA! Og han var så snill at han inviterte meg til selskap! Hipp hipp hipp HURRA! Det var et lite, men veldig koselig selskap, der jeg traff flere fjes jeg ikke har truffet på lenge. Og selv om det, av en eller annen grunn, ble mye spørsmål om mitt kjærlighetsliv, så var det alt i alt en veldig bra bursdagsfest, i mine øyne. (ikke at det er SÅ ille med spørsmål om kjærlighetsliv, men her snakker vi sikkelig graving).

Så forrigårs var altså en veldig meningsfyllt dag! med unntak av en telefonsamtale og 30 minutters hvileløs råning. Hilde er snill som kjørte meg hjem også!

- Brynjar

Forlovelsesfest!

I går var jeg i forlovelsesfest! Godeste Lars Harald fridde nemlig til godeste Veronica på selveste nyttårsaften i år (det vil si... halve nyttårsaften var jo i fjor). I og med at jeg bare er 20 år gammel, så har jeg aldri vært i forlovelsesfest før. Men jeg har sett på TV at det er "vanelig" å vedde med noen om hvor lenge ekteskapet kommer til å vare, så det måtte jeg jo selvsagt få gjort!

Hvis Lars Harald og Veronica er gift (og i live) om 82 år, da må jeg gi Mathias 5000 kr., mens hvis det ikke skjer, da må han gi meg samme sum! Et lite skår i gleden er kanskje at jeg (og Mathias) er 102 år om 82 år, og mest sansynelig ligger vi en meter under jorda like ved en kirke et eller annet sted. Men finnes det penger i himmelen, ja da gleder jeg meg stort til oppgjøret!

Ellers var festen en bra forlovelsesfest i mine øyne! Selv om jeg fikk inntrykk av at det var litt for lite pizza. Men selv om jeg foreslo flere kreative måte å slakte (og spise) kaninen deres på, var den i live selv da jeg gikk derifra.

Det var alt for denne gang!
- Brynjar

Alltid beredt!

I min barndom var jeg speider! Jeg var på hele to samlinger! Siden det var ukentlige samlinger, betyr det dog bare at jeg har vært speider i to uker, men det henger vi oss ikke opp nå. Saken er at jeg har vært speider!

Så da jeg hørte at metodistene (eller medisterne, som jeg liker å kalle dem) hadde mer med speidere å gjøre enn andre kirkesamfunn, gledet jeg meg enda mer til å spille der. Jeg skulle nemlig spille i metodistkirken/medisterkirken sist søndag! Bandet besto denne gangen av meg på bass, Lars Harald på trommer, Josva på kassegitar og en hyggelig kar ved navn Martin på elgitar. Forsangerne var Anette, Veronica og Silje. Dette er en knakende sammensetting, spør du meg! Og selve spillingen gikk i og for seg veldig bra, så den er det ikke så mye gøy å nevne om. Men det som også var gøy med spillejobben var akkurat dette med speidere.

Når gudstjenesten starta var det speiderinnmarsj. Alt fra små (noen hevdet "søte", og jeg kan vel strekke meg så langt til å si at jeg er enig det) barn, til litt større ungdommer på min egen alder, kom inn i kirken mens menigheten sto (Alle i menigheten reiste seg, så da spratt jeg opp jeg også). En trompetist spilte en fanfare på en trometut og speiderne satte et norsk falgg og et speiderflagg på hver side av alteret. Høytidelige saker! Så satte hele menigheten seg, inklusiv en nølende meg, og gudstjenesten kunne for alvor begynne. Under gudstjenesten var det også en speiderinnvielse (eller noe liknende). Det gikk på at noen bitte små speiderbarn (det var altså disse som var såkaldt "søte") måtte love å være trofast mot Gud og mot speiderloven. Noen jenter på raden min kom med et "ååååh". Resten av gudstjenesten var veldig vanelig og ganske bra, med unntak av Fader Vår! De hadde nemlig den nye oversettelsen! Vår Far! Dette har jeg egentlig ingen ting imot, men jeg falt jo ut hele tiden! Men vi får håpe Vår Far godtar det... tanken som teller...

Det enesten jeg husker fra speidertiden min var noen møter med noe mat og noen leker... men dette i metodister/medister-kriken var noe helt annet! Jaja... jeg er glad i skogen i hvert fall!

nå fikk jeg lyst på metodisterkake... eller var det medisterkake...

- Brynjar

Siri? Eivind? Stord?

Fordi jeg vil bli lur, går jeg på skole (jeg liker å tro det, i hvert fall). Skolen heter KG. Og i en kjemitime med Sølv og NaCl fikk jeg en melding. Jeg er så pliktoppfyllende at jeg har telefonen på stille (den rister ikke engang), så jeg så meldingen først i et friminutt. Det var ukjent nummer og på meldingen sto det at jeg skulle ringe en Eivind Grasdal på et nummer som sto der. Hilsen Siri...

Nå har det seg slik at jeg hverken kjenner Eivind Grasdal eller Siri. Så da jeg kom hjem tok jeg et raskt søk rundt på nett og fant ut at meldingen var sendt fra: AB Service Systemer AS som holder til på Stord! Og nummeret jeg fikk oppgitt til denne Eivind var til en helt annen, en Elin fra Odda! Eivind har et helt annet nummer, og han bor på Stord han også. Jeg har aldri vært på Stord, men jeg må inrømme at jeg fikk lyst til å ta en tur å besøke disse folka nå.

I følge Dagbladet er Eivind 46 år og har en gang for 9 år siden snekret en garasje med brukket nakke! Noe jeg synes er ganske fantastisk, og ganske dumt. Når man har brukket en nakke er vel kanskje ikke førstevalg av aktivitet å snekre en garasje, men folk er så forskjellige... Jeg fikk litt lyst til å ringe Eivind og si at Siri ba meg ringe, og prøve å vri samtalen over på nakkebruddet og garasjesnekringa, men jeg lot det være, og sendte heller en meldinge til Siri/AB Service Systemer AS og sa at jeg antok at meldingen var sendt feil.

hilsen Siri.. NEI! jeg mener Brynjar!