God Skuddårsdag!

I dag står det en morsom dato på kallenderen! Skuddårsdagen! 29. februar! En fryd for øye og en stor dag for de stakkarne som endelig får feiret bursdagen sin etter tre lange bursdagsløse år. Denne dagen er, etter min mening, alt for normal! Det er 29. februar kun én dag hvert 4. år, og alikevel er det eneste som er spesiellt med dagen at jenter kan fri, noe jeg ikke bryr meg så veldig om, siden jeg aldeles ikke vil ha noe frieri akkurat enda. Jeg synes det skulle vært mye mer spesiellt med en skuddårsdag! Den skulle for eksempel ikke vært en ukedag (som fredag, som det ble i år), men den skulle ha vært i tillegg til ukedagene! Slik at det skulle vært torsdag i går (det var det jo forsåvidt også), men så skulle det vært fredag i morgen! Dagen i dag skulle bare ha hett "skuddårsdagen" og kommet ekstra, som en fridag med fryd og stas. Tenk for et mye bedre sted verden hadde vært med en slik dag hvert 4. år! Nei det er en skam og en fysj at denne sjeldne dagen bare er en ordinær ukedag uten noe mer spesiellt enn at desperate jenter kan få satt seg på kne og at 7-eleven delte ut gratis donuts og kaffekort til alle som ville ha. Jeg drikker jo ikke engang kaffe.

Jeg lever i håpet om at det en dag, en skuddårsdag, vil bli som jeg nå har nedskrevet. Til ære for verden som ikke gikk opp med 365 dager hvert år.

- Brynjar 

Tanntrådens forbandelse vender tilbake!

Som tidligere nedskrevet i denne blogg, har jeg nyttårsforsettet tanntrådbruk på planen i 2008. Og jeg synes jeg har vært flink til å holde det, selv om jeg nok må innrømme å ha glemt det en dag i blandt. Men så her en dag skjedde det som absolutt ikke måtte skje! Tanntråden satte seg fast mellom de to midterste tennene nede! Idet jeg fant ut at mine spyttvåte fingre aldeles ikke klarte å få dratt den ut på noen måte, observerte jeg også at min puls hadde doblet tempoet. Så kom jeg på at jeg kanskje kunne bruke en annen tanntråd til å få ut den første, noe som resulterte i at to tanntrådbiter plutselig satt fast mellom de tidligere nevnte tennene. Pulsen økte ytteligere.

Neste steg på min reddningsvei var å fiske opp Ledderman'en min fra lommen og dra ut tråden med tang, men tanntråden var får tynn og for våt til at dette hadde noen effekt. På veien til verktøysskapet, med kjeften full av dopapir for å tørke opp den statig økende spyttproduksjonen rundt tanntrådene, prøvde jeg fortvilet å finne en god måte å forklare problemet til legevakten på uten å høres ut som en komplett idiot (et håpløst forsøk, selvsagt). Men i verktøysskapet fant jeg en stor og fin tang som jeg med en gang prøvde å bruke som reddning. Og jeg er sterk, må vite! Men tennene mine er enda sterkere, så etter litt haling og draing røk tanntråden, slik at det nå satt to veldig små tanntrådbiter igjen mellom de nå velkjente tennene!

På dette tidspunktet så jeg for meg den ydmykende teksten på min egen dødsanonse "Vår kjære Brynjar forlot oss i dag, etter en lang kamp mot tanntråden". Men så fòr et lys opp i mine øyne og jeg så atter en gang håp i en ellers håpløs situasjon. Jeg basket meg vei til kjøkkene og fant frem noen tannpirkere! Med disse fantastiske oppfinnelsene klarte jeg dermed å dytte tennene såpass fra hverandre at tanntrådene kunne lirkes ut med tangen! Jeg var fri! Mitt liv var reddet, selv om det rett før hadde passert i reprise.

Så i morgen er det tid for en ny omgang tanntråd, men de to midterste tennene i underkjeven skal få være i fred.

- Brynjar

Et merkelig valg

På denne bloggen har det med tidens tann kommet en god del oppføringer om trikken og mine turer med dette fremkomstmiddelet. Av denne grunn kommer det her enda en! For en ting som har forundret meg litt i det siste (og akkurat slik starter vel de fleste av trikkeoppføringene, men heng på) er hvordan folk går på trikken og velger seg sete! Her er det forskjell på om trikken er tom (som fra endeholdeplasser) eller ikke. Er trikken tom har nemlig de fleste en yndlingsplass, som de fornøyd dilter mot, straks dørene har gått opp, lengtende etter å plassere sin bakpart ned i det. Men som de fleste av dere skjønner, kan man ikke alltid få sin yndlingsplass og man må dermed ta et kjapt valg straks man entrer trikkedøren og ser hvordan livet står til der inne. Og det er akkurat her menneskeheten er så merksnodig skrudd sammen. For det har seg slik at de aller fleste vil gå til venstre om man gikk inn til høyre i døren, og til høyre om man gikk inn til venstre i døren. Altså krysse de som gikk inn på den andre siden. Et dyptsittende ønske om å gå i veien på alle andre og prøve setene noen andre strengt tatt er nærmest! Dette er det sikkert noen som har skrevet en doktoravhandling om, og om den personen ikke kan kontakte meg snarest, så er ikke det så farlig..

Da var dagens ord presset ut av meg som av en budeie med dårlig syn! Ha en ellers fortreffelig dag
- Brynjar

Tanntrådens forbandelse

Vi skriver 2008 (eller.. noen av oss skriver 2008. Jeg, for min del, skriver 2007, stryker så over det og skriver deretter 2008). Men saken er: det er et nytt år! For ikke mange dager siden feiret vi det med stor stas, god mat og ved å skyte livsfarlige eksplosiver til værs og se dem eksplodere. Og etter en slik feiring er det på tide å sette nyttårsforsettene ut i livet. Og her er det mange varianter. En radiovert jeg hørte på hadde et nyttårsforsett som var å være akkurat som han var i 2007. Og det gikk, etter det han kunne skjønne, veldig bra!

Jeg har derimot, blandt andre, et sikkelig nyttårsforsett. Bruke tanntrå hver dag! Et virkelig nyttig og bemerkningsverdig forsett, om jeg så må skrive det selv... Og det må jeg. Så etter et innkjøp av slik trå satte jeg flittig i gang med å lirke denne fluorbelagte snoren mellom de store elfenbenliknende klumpene i min egen kjeft. Etter kort tid med gnukking fant jeg ut at det slett ikke var så lett som jeg hadde trodd. Med spytt på fingrene (eller vann, om jeg prøvde å vaske spyttet vekk) glir tanntråden nemlig mellom fingrene og er vanskelig å holde fast i. Dessuten viste min munn seg å ha langt flere tenner enn antatt, som så ut til å ligge på rad og rekke til langt bak ørene et sted. Og der inne er det virkelig vrient å komme til med to store fingre og en tanntråd. Nyttårsforsettet var straks ikke like humørfullt og idyllisk. Neste skritt er derfor å kjøpe et slikt tanntrådredskap som likner på en tannbørste, men som har en tanntrådholder og tanntråd i steden for selve børsten. Og jeg tror virkelig at tanntrådingen vil gå lettere med en slik sak. Jeg rent gleder meg til å starte med denne lykken av en oppfinnelse for oss tanntrådbrukere (en liten notis og refs til meg selv. Ordet "bruker" kan visst oppfattes sårt av noen mennesker.. Jeg retter herved meg selv og skriver i stedet "tanntrådborger", for borgere er vi alle)

Har du tips til hvordan man bruker tanntråd? råd eller trøstende ord? legg igjen en kommentar og verden vil bli et bedre sted.

- Brynjar

Hit me!

Min blogg har, som mange kanskje har fått med seg, blitt lang og saftig. Og for ikke så lenge siden tipset Stian meg om en side som teller treff og gir meg litt informasjon om de treffene. For ikke bare teller denne elegante siden hvor mange ganger siden er åpnet, men den kan også lese av IP-adresser, hvor i verden siden er åpnet, med hvaslags nettleser og sist men absolutt ikke minst; hvor på nettet de har kommet seg til siden min fra. Altså om de har åpnet linken fra Facebook, en annen blogg eller noe annet… Og det er denne siste fantastiske funksjonen som har skapt mye hodekløe og humor i det siste. For det har vist seg at min blogg kan finnes ved å bruke søkemotorer som Kvasir og til og med Google, bare man søker etter de riktige (?) tingene. En eller annen i Moss har nemlig besøkt min blogg da han/hun søkte i Kvasir etter Remikade (dette er en medisin, som i følge Wikipedia brukes på krons-pasienter...)! Og en i nordland har kommet inn på siden min i et forsøk på å oppsøke noen ”svenske flickor” fra samme søkemotor. Google derimot må ha tyngre skyts. Nemlig hvis man søker på både Jehovas vitne og Stord! Hva nå enn disse to tingene har til felles må du ikke spørre meg om, men personen som søkte, som for øvrig er å finne på vestlandet.

Nå har jeg så klart lagt gullfuglen og tråkket i det skjeggete egget, ved å igjen nevne disse tingene igjen, slik at søkemotorene setter meg enda høyere opp på disse søkene. Og er du en av de som desperat prøver å finne Remikade, svenske flickor eller Jehovas Vitne i Stord, må jeg dessverre beklage og ønske deg lykke til på den videre ferden mot internetts svar på ditt problem.

Hilsen den besøkte skribenten
- Brynjar

Sulten?

Sist mandag klokken altfor tidlig gikk jeg på trikken for å komme meg til en time gehør. Og siden klokken var altfor tidlig, for det var den selv om den dagen før hadde fått en time ekstra å boltre seg på, var jeg ganske trøtt og satte meg derfor på den første, men langt fra beste, plassen om bord. Nå må ingen tro at jeg kritiserer setet på trikken, for selve setet er det ingenting i veien med. For problemet er en menneskelig svikt, og ikke en setesvikt (ikke en menneskelig setesvikt engang). For jeg var langt fra alene på trikken, og hvem måtte da sitte rett bak meg andre enn verdensmesteren i slafsing!? Og i tillegg hadde hun en annen verdensrekkord: sakte spising... dårlig kombinasjon... Det tok mange holdeplasser og en hel sjømannsskolebakke, samt en hel halv bro før damen så seg fornøyd med youghurten sin og trykket den med møysommelighet og melankoli ned i søplekassen på trikken. Jeg pustet lettet ut og skulle akkurat til å nyte restene av trikketuren før jeg hører at damen ivrig har gått løs på en tyggis. Også denne med vidåpen munn og flere liter spytt. Og de som spiser sakte, tygger tyggegummi enda saktere! Hele veien til Nationalteateret ble det glefset i den spyttbadende sukkergunniklumpen som på mirakuløst vis hold seg i kjeften til eieren under hele prosessen.
Sulten?

- Brynjar

Huskonsert!

Sist torsdag var det duket for huskonsert på Staffeldtsgate med MML1. Det er der jeg går! Og på programmet sto alt mulig som kan krype og gå av musikk. Alt fra klassisk til Alf Prøysen til "Nynorsklauget" til pop/rock til punk. Og alle lesere her som kjenner meg vet at Brynjar, ja det er synonymt med punk-bassist! (ehm.. ja.. nei..). Men det bidraget jeg var med på var altså punk. Og her snakker vi ikke punk-rock, men hard, rett-fram-punk! Vokalisten, Jan, introduserte oss med å si: "dette er punk! Så her er det ingen 7-er akkorder! Ingen sus4-akkorder og ingen fuckings 13-akkorder" (et av ordene hans er vel også forsåvidt ganske nytt for konsertsalen på Staffeldtsgate). Siden jeg ikke var veldig klar for å bli assosiert i all fremtid som "den dårlige punk-bassisten som kommer med veldig ukonroversielle bidrag", fant jeg ut at å sitte på en stol i bakgrunnen å holde rytmen med hette og utenfor spot-lighten var min plass på scenen. Og der var det veldig fint! Så nå gleder jeg meg bare til neste huskonsert der jeg rakkern meg skal spille jazz om jeg så må spille det i pausen...

peace out, man!
- Brynjar

Klart man må bade!

I Oslo bygges det masse for tiden. I hvert fall på gamleby-siden av byen. Blokker som ligger tettere enn tærne mine, en bro som ser ut til å bomme på veien og et tårn! Sistnevnte er, om mulig, det merkligste byggeprosjektet av dem alle... Her er et bilde av tårnet under bygging:

Man får ikke helt frem den enorme høyden på bilde, men den kan jeg heller bekrefte av at jeg tar trikken ned sjømansskolebakken (bak tårnet på bilde) hver dag, og da ser man at det faktisk er av ganske betydelig høyde! I tillegg til at tårnet er veldig høyt, har små vinduer på "innsiden" (som dere ser er det jo to tårn som blir til ett. Så "innsiden" betyr da mellom "beina"), så har tårnet også installert to badestamper på toppen! Det er i hvertfall det det ser ut til at det er.. Så klart kan jeg ta feil, og det viser seg at det var vintråkkestamper i steden, men den sjangsen tar jeg.

Men så: Hva i all verden er det? Hvorfor har veivesenet bygget veien rett opp i været? Skal de bygge heis til ekebergresturanten? Skal de friste Al Qaeda? Skal de bade? Eller skal de lufte tunellen? Da jeg fortalte Josva om denne siste muligheten lo han så inderlig vell at jeg tipper det var et teit forslag...

Men her en dag kom løsningen som lyn fra en relativt lettskyet himmel. For en dag jeg kom trikkende nedover fjellsiden og skåttet over på dette snodige byggverket, hadde de satt et stort svensk flagg der! Nå var all tvil borte og kun én løsning gjensto: Svenskene hadde infiltrert veivesenet og bygget et tårn, som de snart nå skal bruke som base når de invaderer Oslo! Og selvsagt må de bade, selv om de invaderer Norge, så badestampene er en nødvendighet. Sverige har jo selvsagt økonomiske mottiver, siden Norge har masse overskudd, mens svenskene har et dundrende underskudd. Og siden Norge har mer overskudd enn Sverige har gjeld, kan Norge kjøpe Sverige, og jeg tror det er eneste veien ut av denne knipen!

Og hvis noen kan komme med en bedre løsning om tårnet er det bare å rope ut (eventuellt skrive en forklarende kommentar... Ditt valg...)

- Brynjar

Useriøsisering

Det kan hende at jeg i det siste har hatt litt for seriøse innlegg, noe som kan være litt tungt å lese, uten å gi så mye tilbake! Dette kan ha medført noen lesertap (Ikke at leserne har omkommet, men at de ikke lenger er lesere av bloggen). Jeg skal derfor gjøre en heltemodig innsats på å useriøsisere bloggen ytteligere, som ved å for eksempel skrive ord som "useriøsisere". Men for at jeg skal få til dette, må det også skje litt flere useriøse ting i livet mitt, og i disse ny-skole-tider og valgtider er det jommen ikke mye useriøst som skjer (vel.. noen av debattene om valg på TV er vel heller useriøse enn noe annet, men).

Så til slutt en liten notis om oppføringen om fontenen på National. Her om dagen hadde noen (sikkert ungdommer... disse hersens ungdommene nå til dags) helt i noe saft, rød konditorfarge eller liknende i fontenen. Dette medførte, kanskje ikke så overraskende, at vannet ble rødt! Den knusende notisen kommer da når jeg sier at vannet også var like rødt da jeg kom fra skolen. Dette tar fullstendig knekken på Vegards kommentar om hvordan fontenen kunne renne over (slik jeg skrev i den andre oppføringen (se: den andre oppføringen)). Derfor er jeg fortsatt uten ledetråd på mysteriet med den oversvømmende fontenen ved Nationalteateret.

Hilsen en litt mer useriøs
- Brynjar

Paris vs. Berlin

Da har underskrivende vært i vokalenes rike, nemlig Frankrike! Paris! Og før den tid var jeg i konsonantenes rike - Tyskland, og hovedstaden Berlin. Dette er to veldig store og veldig forskjellige byer. Ikke bare snakker folkene på hver sin del av alfabetet, men de har en del særtrekk som ikke kan unngås i stillhet. La oss si du står i kø i de to byene (selvsagt ikke samtidig, siden Paris og Berlin ikke ligger ved grensen). I Berlin får du utdelt en halv kvadratmeter å stå i kø på. Køen går effektivt og hun du til slutt møter som skal gi deg billetten er hyggelig og grei, men ikke spesiellt god i engelsk. I Paris derimot kommer det hver dag som en stor overraskelse at folk skulle se Eifeltårnet, Notre Dame eller Louvre (jeg husker ikke om det staves med o eller u, men siden det er fransk tar jeg begge med). Køen er derfor ikke ordnet noe spesiellt, så folk må bare finne seg et sted å stå og håpe på at det går til riktig luke. Og når man langt om lenge kommer frem til luka, blir du møtt av ei dame som er mer innteressert i å diskuteret kjærlighetsproblemer med den andre ekspeditrisen, som akkurat har slått opp med typen etter en stor krangel på en gaterestaurant dagen før (nå kan ikke jeg fransk, men jeg kan gjette). Ikke er hun spessiellt hyggelig og hun er direkte sur fordi flesteparten av de som kommer til henne ikke snakker fransk. 1 - 0 til Berlin.

Nå over til Metrosystemet. I Berlin har de et metrosystem som ser veldig ordentlig ut på papiret. Man skjønner logikken ved første øyekast og kan enkelt finne overganger til dit man skal. De har en U-bane under bakken og en S-bane over bakken, samt trikker og busser. De går hvert 10. minutt ca., noe som kanskje må trekke litt ned. For i Paris kommer de hele tiden! 5 minutters ventetid, hvis du er uheldig. Men systemet ser derimot heller ut som en 2-åring har fått noen fargestifter og et ark. Helt kaos! Og man må studere lenge og vel før man finner fram til den lureste måten å komme seg fra A til B på, hvis det i det hele tatt er mulig å finne den.

Helhetsmessig: Byen Paris er enorm. Når vi nærma oss bakken med flyet minnet den meg om den planeten i Star Wars som bare er by (hva nå enn den heter). Og når vi stakk hodet opp fra metroen for første gang var vi omgitt av gamle, flotte, staselige, noen litt falleferdige hus. Berlin var litt mindre, virker det som, men det kan også ha med at de faktisk har store parker midt i byen og en hel haug med hagebyer (jeg talte 5 på veien fra flyplassen) (sånne små hus som man har som hytte, hvis man ikke vil ha hytte i gokk...). Så i ren størrelse må nok Paris få seieren.

Som de aller smarteste av dere kanskje har skjønt, er nok byen jeg helst vil tilbake til av disse to Berlin. Og jeg håper egentlig jeg kommer meg tilbake til Berlin en gang! Selv om det kommer mer spytt, enn logikk ut av min tyskuttale.

- Brynjar

Fare for flom i Oslo

For noen dager siden var jeg på Simpsons-filmen! Jeg syntes filmen var utrolig morsom, men siden jeg allerede syntes jeg hadde sett for mye av filmen i trailere på forhånd, vil jeg ikke skrive et bloggnotat (eller hva nå dette kalles) om den filmen. Dette ville bare gi de stakkars sjelene som enda ikke har sett filmen enda mindre glede av den.

Etter filmen, og etter at Eirik hadde dratt hjem, sto jeg og Jørgen igjen å prata politikk! Men siden denne bloggen egentlig bare omfatter de useriøse tingene jeg kommer over på min vei, er det heller ikke dette denne bloggoppføringen (eller hva nå dette fortsatt kalles) skal handle om.

Det denne bloggedingsen (kan noen snart fortelle meg hva det kalles?) derimot skal handle om, er fontenen ved Nationalteateret. For da vi gikk ned til Klingenberg kino så jeg bort på akkurat denne fontenen og så at den rant over! Dette var jo litt snodig siden fontener vaneligvis ikke får tilførsel av vann, men bare bruker det samme vannet omigjen og omigjen. Enda snodigere var det at den fortsatt rant over da filmen var ferdig. Nå var det rettere sagt merksnodig! Og for dere som skal si: "ærru helt høl i hue elleh? Det regner jo hele tia i sommer", så vil jeg presisere at det ikke regna, og at det også hadde vært opphold hele dagen. Og tross stort vanntap som etter hvert dannet en elv ned mot Nationalteateret var det stadig vann som kom ut av fontenen. Hadde det ikke skjedd så mye annet den dagen, som film og politikksnakk, hadde jeg jommen meg undret enda mer!

Forslag tas imot med takk og bukk og geit.
- Brynjar

See the ring on TV2!

For andre gang på denne bloggen skal jeg la noen andre stå for selve innlegget. Denne gangen skal det derimot ikke handle om krig (skjønt, noen vil kanskje protestere), men om Ringenes Herre! TV2 sender trilogien over tre uker, og på lørdag er det klart for den 3. og avsluttende filmen. Men TV2 har, isteden for å lage en kjedelig trailer om en film de aller fleste har sett, laget en veldig anderledes trailer, der Gollum (aka Sméagol) synger "You're Beautiful" av James Blunt (aka James Hillier Blount). Dette syntes jeg var en fantastisk ting å gjøre av TV2! Og i hvertfall så godt som de har gjort det. Her er en link til filmen som MÅ sees:

http://www.youtube.com/watch?v=Bu-7eCXaro0
(TV2 har også lagt den ut på nett i bedre kvalitet her: http://pub.tv2.no/TV2/tv2/article1227069.ece)

Legg også merke til hvordan de har forandret slutten fra:
"I saw your face in a crowded place,
And I don't know what to do,
'Cause I'll never be with you. "
til:
"I saw the ring in a special place,
And you do know what to do.
See the ring on TV2."

Rett og slett genialt!
- Brynjar og TV2 (med litt hjelp fra YouTube og en snill person som la dette ut der)

Krasj, bang, "MEGATRON!!"

For noen uker siden gikk jeg forbi en plakat med en reklame for en film. Transformers. Og det var en tanke som slo meg: Denne filmen gjør det nok ikke så mye om jeg ikke får sett!

For litt færre uker siden snakka jeg med min bror. Han hadde én film han bare måtte se! Transformers. Håkon er 27 år og ikke så veldig voldelig av seg, så jeg ble i grunn ganske overrasket, men så klart skulle han få ha lyst til det

For noen dager siden var jeg på kino med broren min. Vi så Transformers! En film som for meg gikk under kategorien "komedie". Jeg satt og lo under store deler av filmen der store roboter fra verdensrommet sloss og holdt på, bare avbrudt av noen små kommentarer (som oftest gikk de i sine egne navn.. (et eksmepel: stor eksplosjon. en robot kommer hoppende ned og lander i en kul positur og sier, med dyp røst, MEGATRON, som er navnet på roboten)). Filmen svarte til de forventningene jeg hadde egentlig! veldig amerikansk, mange svulstige solnedganger med veldige, men enkle, symfoniorkestersatser, mye slossing og et forsøk på å nå inn i det emosjonelle ved å prøve å få publikum til å få medlidenhet med en såret robot.

En annen ting som var ganske så gøy med kinobesøket var at godt uti filmen stansa den! Helt bråstopp i bilde og lyd... Hele Colosseum brøt sammen i et langt sukk og noen brast ut i en "Øøy! Er ikke dette 2007 a liksom?". Etter litt sukking og "er ikke dette 2007?"-ing kom en øredøvende hard lyd (veldig typisk "her er det noe som er galt"-lyd) også ble det stille igjen.. dette skjedde noen få ganger før videokanonen ble slått helt av! Så, etter til sammen 10 minutter med avbrudd i filmen, begynte den igjen. Og det var ikke egentlig at den stansa som var så gøy (selv om det egentlig var litt komisk det også), men det var hvor den starta! For mens salen satt der i mørket og venta på at noe skulle skje, så starta filmen igjen med bare lyd først! Og da var den første setningen: "Were you mastrubating?". Tenk deg det! En helt mørk og stille sal som venter spendt. Så kommer lyden av akkurat den settningen. Så begynner filmen igjen. Ganske så morsomt spør du meg (nå behøver du ikke spørre meg engang!)

Så det var altså en kort innføring av Transformers! Jeg vil nesten anbefale den, fordi den var så vanvittig sånn som alle fordommene og forventningene er til en sånn film!

- Brynjar

Baconpølse på Hanestad

Her en ganske normal dag for en uke siden satt jeg og sjekka om det hadde skjedd noe på Facebook. Og det hadde det. En ny person hadde lagt meg til som venn! Eneste minuset var at jeg aldeles ikke kunne huske personen fra noe sted! Mette... Ei forlova jente/dame fra Atna i Østerdalen. Siden jeg ikke kunne komme på noen bekjente som stemte med det, sendte jeg en melding til henne og spurte hvorfor hun hadde lagt meg til som venn. Da begynte eventyret!

Mette: "Hehe, håper du ikke blir sjokkert, men du var kunden min på Shell på Hanestad her en dag :] Du hadde et skikkelig gromt utseende :]"
Brynjar: "åy! det var egentlig litt imponerende at du kunne finne meg på facebook etter det.. men når var dette?"
Mette: "Hehe, har skillz vettu :] Tror det var sist uke en gang.."
Brynjar: "Da var jeg nok bare inne og så på den lange do-køen og gikk ut igjen.. Har ikke handla der på noen måneder..."
Mette: "Hehe, nei, du kjøpte faktisk baconpølse!"
Brynjar: "Da kan det nok ikke ha vært meg.."
Mette: "Nei vel, daså.. Men jeg kjenner deg igjen på bildet såå.."
Brynjar: "Må vel ha vært en som likna veldig, da... for baconpølse har jeg aldri kjøpt på Hanestad"
Mette: "Si hva du vil, jeg husker det ihvertfall. Men var ikke noen dager siden, kanskje over en uke siden.. Og du kjører en Paugeot, ikke sant?"
Brynjar: "Jeg kjører Paugeot, ja.. kom den nordfra eller sørfra?"
Mette: "kom nordfra!"
Brynjar: "Kan ha vært min bror. Vi likner ikke så veldig, men"
Mette: "Hehe, okei. Hva heter broren din a?"
Brynjar: "Vi får se om du har skills nok til å finne det, da.. Jeg stikker nå, men du får ha takk for praten!"

Dagen etter var broren min på besøk og jeg viste han samtalen. Han husket, etter litt om og men, at han hadde kjøpt en baconpølse på Hanestad i det aktuelle tidsrommet.. Han husket det fordi dama han hadde kjøpt den av hadde glemt å ta på agurk. Siden vi hadde hele navnet til denne Mette, var det en lett sak å finne nummeret hennes på telefonkatalogen.no. Så Håkon (min bror, altså) sendte så en melding til henne og skrev "Hei! Du glemte agurk på baconpølsa mi". Etter dette har vi ikke hørt noe fra henne. Hun ble vel kanskje litt skremt eller noe, men det var jo tross alt hun som starta!

Av teorier om hvordan Mette kunne klare dette mesterstykke å kontakte broren til en kunde på facebook, har jeg to teorier:
1) På bensinstasjoner må man ofte levere kortet til ekspeditrisen når man skal betale. Hun kan ha tatt etternavnet til Håkon (som, siden vi er brøre, lyder veldig likt). og deretter søkt etter dette i Norge på facebook og funnet meg.
2) Hun kan ha tatt nummeret på bilen (som står registrert i mitt navn) og søkt opp det i en eller annen database (Kan jo hende de har slike muligheter på bensinstasjoner).

Uansett er dette den mest perifere tilleggingen av venn jeg har sett så langt på Facebook. Jeg har ikke godtatt henne som venn heller egentlig. Men gøy var det da!

- Brynjar

Dødsmarsj

Sist oppføring her var om hvordan skriftlig eksamen kunne sammenliknes med å sitte i fengsel. På mandag gikk jeg den grønne mil mot giljotinens skrekk og gru. Muntlig, altså. Først kommer man på skolen for å sitte en times tid på dødscelle, før man skal inn og holde sin siste forsvarstale før halshuggingen finner sted. Denne forsvarstalen hadde jeg jobbet mye med, siden Historie har 48 timer med forbredning (og der kom det plutselig en helg i tillegg), men jeg var alikevel spent på om den skulle frifinne meg fra dødsmaskinens iskalde knivegg. Og jommen meg gjorde den ikke det! Frifunnet så det sang i veggene! For etter at jeg hadde holdt min tale og sagt takk for meg, og etter å ha ventet litt på dødscellen mens talen ble tatt i betraktning, fikk jeg (i steden for å bli slaktet som en spiseklar gris) høyeste karakter og ros i massevis! Jeg hadde, med min velforbredte tale, klart å dreie situasjonen fra død til 6'er!

Til slutt vil jeg få takke Johan Sverdrup, som i 1884 innførte parlamentarismen med brask og bram og makt i denne sal. Uten deg hadde ikke dette vært mulig!

- Brynjar

To dager bak lås og slå

Sist tirsdag og torsdag satt jeg i fengsel! Eller... Jeg hadde eksamen! Og å ha eksamen må likne litt på hvordan det er å være fengslet (og da tenker jeg på sikkelige fengsler der de virkelig slemme gutta sitter, ikke sånne liksomfengsler med løse tøyler og tull og tøys).

I klasserommet sitter en haug med elever og tre eksamensvakter. En hovedvakt midt foran, en vanlig vakt på en av sidene og tilslutt en skummel vakt i midten bakerst. Kommer man ut på gangen sitter det en eller to vakter der og passer på også. Ingen av vaktene smiler. Mens man jobber må man passe på så man ikke lager lyder, for da får man oppmerksomheten til alle vaktene, og spesiellt han skumle bakerst. Men noen ganger må man få oppmerksomheten til vaktene. Nemlig hvis man skal ut på do eller liknende. Da kommer det en vakt bort følger deg på do, må vite! Og her snakker vi maksimum to meter fra deg til en hver tid, med et lite unntak av da du sitter på do, da vakten står rundt 5-6 meter unna i steden. Noen ganger sjekker de til og med doen før du går inn, for å se om noen har skrevet noe om Ibsen på veggen.

I tillegg til at eksamen er som å være i fengsel, så er det også som å få en sykdom! Med en gang oppgavene leveres ut, tettes nesa. Man får også en trang til å hoste mer enn vanelig, og man føler man har litt feber (den følelsen av at alle lyder er litt distansiert fra deg, der du sitter i din lille boble og skriver ivrig om håpløse temaer). Denne sykdommen er heldigvis kortvarig, og gir seg etter en time etter avsluttet eksamen. Mon tro om man får denne sykdommen i fengsel?

Jeg er i hvert fall ferdig med mine skriftlige eksamener for året, og er derfor fri som en "lerkefugl" (litt fagstil sitter fortsatt igjen).
- Brynjar

Fosfor, må vite

I dag har jeg holdt et foredrag i kjemiklassen. Kjemi er ikke faget som oftest har foredrag, men når lærern argumenterer med at man vipper, er det vanskelig å motstå. Foredraget jeg skulle ha, var om Fosfor, med den kjemiske forkortelsen P! Jeg skulle ha om to sider i lærerboka og holde foredrag som ikke måtte overskride en halvtime. Og det var det ingen fare for at det skulle. Men jeg syntes foredraget mitt manglet litt gnist, så jeg allierte meg med Jørn i klassen (takk takk, Jørn) og min søster (takk takk, søster). Min søster er god i kjemi. Biokjemi! Så jeg spurte så pent om hun kunne gi meg noe gøyalt og sært, langt over pensum, om fosfor, og det kunne hun! Så helt til slutt i mitt foredrag fikk jeg Jørn til å stille et veldig vanskelig spørsmål om hvordan ATP får muskelen til å funke, ved å gjøre seg om til ADP. Dette visste jeg jo selvsagt, takket være min søster, så uten problemer kunne jeg legge ut om dette, selv om det aldeles ikke er pensum! Enkelte gjennomskuet den geniale planen, men andre ble bare imponerte. Det hjalp jo også at jeg fikk et spørsmål, av Ingrid, som også egentlig var ganske vanskelig, men som jeg (fortsatt takket være min søster) kunne svare elegant på. Ingrid var jo ikke med på leken engang! Litt flaks der, altså...

Det var dagens briefing fra meg
- Brynjar

C Am Dm Gsus4 G

I går var det Melodi Grand Prix finale! Med en viss skepsis (en ganske stor skepsis, faktisk) ble TVen skrudd på. I tillegg til en samling ganske platte sanger var ikke engang GP-Jostein kommentator, for han har fått sparken! Som erstatter har vi fått in en bitteliten nordlending: Per Sundnes. Men han skal ha for et hederlig forsøk. I hvertfall i kommentaren der han kalte et boyband for "tre dansende deoderanter".

Men altså: Melodi Grand Prix... Jeg satt der klar og talte modulasjoner. Det startet veldig bra, for da vi var ved sang nummer 4 hadde det vært hele 5 modulasjoner. Til slutt endte det opp med 12 stk. Det vil si halvparten så mange modulasjoner som sanger. Så de modulerte til sammen over en oktav, og det er imponerende på én kveld! Ellers hadde de aller fleste pyroeffekter på scenen, noen hadde vindmaskin og flere hadde sære, teite ting på scenen som ikke var til noen nytte. Dette er slik en Grand Prix-finale skal være. Men jeg må si meg litt skuffa over de manglende kostymeskiftene! Det var skremmende få av de i år..

Men alt i alt var Grand Prix slik det pleier å være: modulasjoner, pyroeffekter, dårlige sanger og dårligere dansetrinn, østeuropeisk dominans og til dels veldig sære klær. (for de som ikke har forstått tittelen, er det den mest brukte akkordrekken i Grand Prix sin historie (vil jeg anta))

- Brynjar

På døren, du liksom...

På mandag kveld fikk jeg melding! Det vil si: Den kom såpass på kvelden at jeg hadde skrudd av mobilen, slik jeg pleier om natta. Så på tirsdag morgen fikk jeg melding! Sprudlende glad, som jeg blir når jeg får melding uten å vente noen, fisket jeg opp mobilen og skrudde spendt av tastelåsen. Meldingen var fra ingen ringere enn... ... Posten!? Posten hadde sendt meg en melding. Jeg måtte lese hva det var! Det posten skrev var: "En pakke leveres på døren til deg i dag. Du kan spore pakken på posten.no Sendingsnummer blablabla. Hilsen Posten" (synes godt de kunne ha skrevet klem eller kos, men... det for holde). Men altså: Pakke på døren! Hurra! Jeg som har håpa på å få en pakke på døren helt siden den skeptiske reklamen startet på TV!

Men så kommer det store antiklimakset for dagen. Jeg fikk ingen pakke på døren! Jeg fikk en lapp om at jeg måtte hente en pakke, på døren! Nedtur. Det kan jo hende de prøvde å levere pakken på døren mens jeg var på skolen, men da synes jeg de valgte et teit tidspunkt, for de fleste er på skoler og jobber på den tiden av døgnet. Og på meldingen sto det jo ikke noe tidspunkt. Jeg måtte altså gå helt til posten for å hente pakken som jeg ettertrykkelig hadde fått melding om at skulle komme på døren! Pakken inneholdt lenge etterlengtede russekort i en liten boks pakket i en litt større boks puttet ned i en litt større konvolutt med bobleplast. Så endelig kan jeg dele ut russekort til alle som måtte ønske det! Det var bare synd de ikke kom på døren.

- Brynjar

Krussetreff i Kragerø!

I helgen var det krussetreff i Kragerø! Noe jeg syntes var veldig bra.. Og værre ble det ikke av at the Krussedulls her hadde fått sitt hittil desidert største oppdrag! Siden vi ikke ville skuffe de som hadde booket oss (uten å ha hørt en tone av oss), hadde vi kjøpt band-t-skjorter med logoen og navnet vårt! I tillegg hadde vi matchende kazoo'er. For de som ikke vet hva en kazoo er, så bes de gå rett til nærmeste musikkbutikk og kjøpe en. Det koster mellom 25 og 30 kroner og er tidsfordriv i lang tid! Også så nydelig musikk som man kan få ut av en!

Men ikke bare var det konsert for fult "hus" i Kragerø (gåseøyne fordi huset vi spilte på faktisk het "huset"... noe så treffende orginalt a gitt!), det var jo også et russetreff, og på russetreff tar man knuter! Jeg for min del tok to fine knuter. Den ene var å være oppe 24 timer. Og når vi først var oppe midt på natta, så ringte vi like så godt en lærer på KG som heter Bjøru! En knute på KG er nemlig å ringe denne læreren, for så å framføre sangen "Bjøru sover, Bjøru sover". Dette gjorde vi så pent vi kunne, mens Bjøru høflig lyttet hele sangen ut. Når vi var helt ferdig med å synge sa han med dannet stemme: "Jeg ser dere har skjult nummer, ja?".

Av andre ting om krussehappeningen kan jeg nevne at jeg så ei som heter Frida der! Jeg kjente henne igjen med en gang, visste hva hun het og at hun spiller Cello, uten å ha den fjærneste tanke om hvorfor i all huleste, videste, bredeste verden jeg skulle vite det! Veldig snodig og litt irriterende i grunn!

Det var nok for denne gang! Hvis noen såre sjeler synes det var mye, så er det bare fordi det var så lenge siden sist!

- Brynjar