Jeg måtte gi opp å komme meg inn på den sprengeferdige 18-trikken som kom først til holdeplassen på vei hjem i dag. Det er ikke ofte jeg må gi opp, men denne trikken hadde flere mennesker enn en gjennomsnittlig skyskraper kan romme, så da belaget jeg meg på å vente på neste trikk 10 minutter etter. Men neste 18-trikk lot ikke vente på seg, men dukket opp rett rundt svingen og den var det derimot også mulig å puste i, så jeg travet fornøyd inn på denne.
Men denne fornøydheten varte dessverre ikke lenge. Trikker er nemlig utrolig sårbare fremkomstmiddler, og hadde neppe klart seg lenge alene i naturen. Trikker trenger nemlig skinner over alt og ikke minst trenger de strøm. Hele tiden. Det var strømmen det buttet på mellom Jomfrubråten og Skjømannsskolen, midt i skjømannskolebakken. Det er ganske langt mellom disse to stoppene og på den ene siden av trikken er det en skog, mens det på den andre siden av trikken er et gjerde, en vei og en skog til! Men det så ikke strømmen ut til å være noe hinder, så der sto vi.
Jeg hadde det ikke travelt, så jeg leste litt i en bok og slappet av mens minuttene gikk.. Og etter en halv time synes jeg det hadde begynnt å bli litt koselig der inne! Folk var trivelige og ingen så ut til å få hjerteproblemer. Sjåføren slo seg med i en samtale med noen av de andre passasjerene og sola skinte. Men ikke før var det blitt god stemning og alle følte seg hjemme, før vi fikk beskjed om å gå i trikkesporet frem til neste holdeplass der vi skulle bli reddet av en buss! Og vi la dermed ut på turen med godt mot og hadde ikke gått mer enn noen få meter, før trikken tok oss igjen og plukket oss opp. Med strøm. Slik gikk det til at jeg sitter her i dag og ikke bosatte meg mellom Jomfrubråten og Sjømannsskolen. Det var nesten trist å gå av trikken, men jeg fikk sagt hadet til de andre og ble vinket til av sjåføren, så da gikk det greit.
Som passende sangvalg til denne bloggen har jeg valgt Øystein Sundes Campingvogn, som du kan høre
her, om du ikke har den fra før.
- Brynjar
