En tro på at fordomsanmeldelse kan være en god ting.

Noen ganger ser man en plakat eller filmtrailer, og tenker med en gang at man på ingen måte skal se den filmen. Så har jeg altså en tendens til å ende opp med å gå å se akkurat de filmene allikevel. Dette hendte med Transformers, etter spørsmål fra bror, og det skal altså skje i morgen med filmen Avatar, siden alle i hele verden sier det er tidenes beste film, uten at de virker verken ironiske, overdrivende eller klin kokos. Denne filmopplevelsen har jeg allerede dømt nord og ned, fra da første klipp ble vist for lange tider siden, så jeg tenkte jeg skulle forsøke meg på en fordomsanmeldelse i dag, og deretter en etterpåklokskapspost dagen derpå. Heng med! (følgende anmeldelse er altså skrevet FØR jeg har sett filmen, kun basert på trailer, plakater og mine fordommer (gode sjanser for å måtte spise egne ord, altså))

Javisst har datateknologien gått fremover de siste årene. Kanskje har den gått litt for fort frem, for med så mye teknologisk imponerende effekter som 3d-versjonen av Avatar har, er det trist ikke menneskeheten klarte å bruke den på noe bedre. Dette er en film som ikke sparer på noe. Store våpen som skyter ustanselig, barske folk som alltid har teite kommentarer på lur, en utskvisa kjærlighetshistorie som mot alle odds selvfølgelig går bra, en så amerikansk moral at selv Miss Universe kan forstå den (oppsummert av amerikas dypeste bass på begynnelsen og slutten av filmen) og et symfoniorkester som trår til hver gang vi introduseres for nye spektakulære, animerte scener og konstruerte, emosjonelle situasjoner. Humoren får vi som regel av han lille som alltid dilter med, og selv om salen humrer av flere av vittighetene hans, er det langt mer festlig å se hvor langt de kan strekke sci-fi-genren. Min strikk har røket, og hal(v)e hadde vært nok. En ting er sikkert; med en slik film våkner man alltid opp med blåmandag dagen derpå. (Ja, så klart må en anmeldelse inneholde ordspill).

Da får vi se hva filmen bringer i morgen!
- Brynjar