Før jeg begynner vil jeg advare om at det kan forekomme små overdrivelser i følgene eventyr, men jeg vil også presisere at hovedessensen er så sann som bare hovedessenser på denne bloggen kan være. God lesing!
Det var en gang for lenge siden, for det var ikke i går, og ei heller dagen før der, at Brynjar skulle til Ullevål for å ta blodprøver. Hele syv glass skulle fylles til randen av det herligste blod. Men Brynjar er ikke en enkel pasient, for hans årer er vanskelige å finne. "Dypt ligger de, og forgrenede er de" sa legen, og en dyp fure hadde satt seg i ansiktet hans. Det ble utlyst en belønning på prinsesser og halve kongeriker til den bioingeniøren som kunne få blod ut av armen til Brynjar, men selv om køen var lang, og forsøkene mange, kom der ingen dråpe ut av han.
Nå har det seg slik at det på Ullevål går sagn om en bioingeniør lang nede i den dypeste kjeller, som aldri hadde bommet på noen åre. Ja, østen for sol og vester for måne skal det ligge en lab som ingen har hørt fra på 40 år. Men veien dit er farlig, og mang en protør har mistet livet i søken etter denne labben. Legen dro derfor rundt for å samle inn opplysninger om veien til dette fortapte sted, og alle som hørte hvor de skulle dra, bleknet og advarte dem mot de fryktligste vesner som holdt til på de fortaptes korridorer.
Så kom dagen da Brynjar, legen hans og tre djerve sykepleiere tok fatt på veien mot den borthjemte bioingeniøren. De fulgte alle rådene og snart kom de inn i en korridor så kjedelig, at de alle fikk en sterk trang til å se på dårlige serier på dårlige TV'er. "Det er her potetspinneren holder til!" hvisket legen, "Det er han som spinner hinnen på potetene til sykehusmiddagene". I neste korridor var det ikke lamper, så ekspedisjonen måtte tenne fakler for å lyse opp den smale veien videre. Og akkurat da de hadde tent faklene fikk Brynjar øye på noe! "Jeg fant, jeg fant!" ropte han. "Hva fant du?" spurte legen. "En vidjespenning" svarte Brynjar. "Kast'n" sa legen "feil eventyr". "Ok" sa Brynjar og kastet den. Plutselig merket de at de ikke var alene. Tre store korridortroll hadde stabbet seg i veien og stengte korridoren for våre tapre folk. De var to meter høye og hadde kun opprevne ullevållskjortler rundt livet. Alle tre hadde de rullator og stativ med store ivac-pumper som duret så ventilasjonsrørene i taket ristet. Synet og lukten av dem spredte seg i gangen og røsten av den midterste rumlet som torden: "Kristenmannsblod!". Ut av munnen seg det slim og de begynte å bevege seg mot Brynjar. Men legen var forbredt og straks viste han tegn til sykepleierene som sprang inn på det nærmeste isolatet og klirret med bekken. Koridortroll er nemlig alltid på leten etter toalett, og, som ristet ut av en drøm, snudde trollene seg og stabbet seg inn på isolatet, så Brynjar og legen kom seg forbi.
Etter mang en korridor, og flere farlige episoder, som ikke får plass i dette eventyret, sto til slutt Brynjar og legen foran den siste døren. Døren inn til bioingeniøren. De åpnet den forsiktig og gikk inn i det lille rommet. Fakler lyste opp veggene og blodprøver var stablet opp over alt. I det ene hjørnet satt det en liten skikkelse. Hun var innhyllet i en mørk kappe og på hode hadde hun en spiss hatt. "Fødsels- og personnummer!" skrek hun plutselig. Hun fikk informasjonen hun ville, og grep raskt armen til Brynjar. De skrukkete fingrene løp opp langs armen, mens hun mumlet ord ingen levende sjel har klart å tyde hverken før eller etter. Plutselig stoppet fingrene å gli. De hadde funnet en åre. Raskt som lynet grep hun en nål og fanget åren og ut rant blod nok til alle prøver som skulle tas.
Slik gikk det til at Brynjar fikk tatt blodprøve. Og snipp snapp snover, så var dette eventyret over.
- Brynjar
